Fra tungvekter til lett på tå

2012/13 ble merkeår! Høsten 2012 kjøpte jeg min første bobil. En Chausson Flash 03 alkovebil. En fredag i september la jeg den ut på Facebook. Mandagen dro jeg på jobb, og ble kalt inn til sjefen. Om jeg hadde kjøpt meg bobil? Joda.

Og dermed var det skjedd et utrolig sammentreff. Samme uke hadde nemlig Vi Menn avgjort at bladet skulle utvide sine motorbilag /bil og båt) med et bobilmagasin.

«Gratulerer – du har fått ny jobb», gliste sjefen. Noen ganger lurer man jo på om det er noen eller noe som trekker i tråder.

Året etter møtte jeg samboer Ninni. En svensk intensivsykepleier bosatt i Norge siden 1995, med en intens kjærlighet til friluftsliv – særlig turer til fots, høyt og lavt.

Så der var vi. Jeg med bobil. Hun med sin glødende interesse for fjellturer. Vi visste det selvsagt ikke da. Men allerede i 2014 ble grunnlaget for dette nettstedet lagt. Friluftsliv med bobil som base camp.

Tung start

Det begynte ikke bra. Jeg var dypt frustrert, der jeg en dag sommeren 2013 slet meg av gårde til fots mot en fantastisk topp i Jotunheimen. Bobilen var parkert langs Valdresflya, og stadig flere meter foran meg spratt en 158 centimeter høy svensk intensivsykepleier av sted i fjellstøvler.

Som jeg skrev på Facebook 29. juli: «Var heseblesende rævadilter langs Knutshøe forleden, bak en kloning av Sir Edmund Hillary og en Duracell-kanin.»

Den gangen veide jeg 87 kilo. Mange år med motorjournalistikk hadde satt fete spor. Månedlig eller oftere var det fly, hotell, prøvekjøring og treretters med tre glass vin. Det var GT på veier og racerbaner, og GT i baren.

Jeg ble stadig feitere. En dag, noen år før tiden med bobil, stanset faktisk vekta på 96 kilo. Det er mye, når hodebunnen befinner seg 174 centimeter over bakken. Nok var nok!

Vonde knær

I løpet av de neste årene gikk jeg sakte men sikkert ned. Til jeg altså veide 87 kilo da jeg møtte Ninni, og ble dratt med til fjells. Og der oppdaget at jeg fortsatt hadde mye å gå med og mer å gå på.

Sykepleieren var snill. Ventet. Og ventet. Og ventet igjen. Mens selvfølelsen min som forventet ble lavere for hvert skritt.

Dette gjentok seg hele sommeren. Men lav selvfølelse var ikke det verste. Det verste var at knærne ikke tålte de lange turene. På vei ned fra fjelltopper måtte jeg ofte nesten kravle. Støttet meg på gåstaver for å redusere smertene.

Slik kunne det jo ikke fortsette. Så da vinteren kom satte jeg i gang «Operasjon Fjellgeit». Neste sommer skulle jeg ikke bli fragått!

Jeg begynte å trene tre ganger i uka. Og meldte meg inn i vektklubb.no, for å lære mer om kilokalorier.

Da tursesongen 2014 startet, viste vekta rundt 80 kilo. Og formen var mye bedre. Bra! Enda bedre var det at smertene i knærne var borte. Det beste var at jeg nå holdt følge med Ninni i fjellet.

Syv år senere er vekten stabil på rundt 77 kilo. Jeg trener hele året, to-tre ganger i uka – kondisjon og styrke. Går masse turer lokalt i Marka. I hverdagene spiser jeg sunt og relativt lavkarbo-fokusert; gjerne müslibrød, havregrynbaserte rundstykker, havregrøt, müsliblanding, kylling, fisk, frukt og grønnsaker.

I helgen nyter jeg ekstra god mat og vin, uten å skjenke kilokalorier en tanke. Det gjør jeg for øvrig heller ikke når vi er på tur med bobilen. Da er det aktive dager, etterfulgt av god mat og vin.

Ja takk, begge deler!

Motivasjonen for treningen? Å kunne gjennomføre og nyte turene uten problemer. Og at jeg – som er født i 1958 – så lenge som mulig skal være i stand til dette.

Men de kortsiktige gevinstene er enda viktigere. Turene gir meg svært mye, fysisk og psykisk. For øvrig slik som treningen i seg selv også gjør.

2 hendelser på “Fra tungvekter til lett på tå”

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Translate »