Fricamping

På våre turer har vi fokus på hensiktsmessig overnatting i forhold til turen(e) vi planlegger. I praksis vil det si at vi veksler mellom campingplasser, bobilplasser og fricamping. Det er ikke til å legge skjul på at vi liker å fricampe, men de andre alternativene duger – særlig utenfor høysesongen. Men hvordan er det nå igjen med fricamping? Hvor kan vi egentlig stå?

Allemannsretten står sterkt i Norge, og den baserer seg på uskrevne sedvanerettslige regler som gir vide fullmakter til ferdsel og opphold i naturen, fortrinnsvis i utmark. Man skal til en viss grad kunne ferdes på annen persons eiendom!

Allemannsretten ble en del av Friluftsloven allerede i 1952, men denne loven ble rimeligvis skrevet uten at noen hadde bobiler i tankene (derimot var man den gangen opptatt av å sikre personbilers rett til å ferdes på privat vei).

Marianne Reusch, som er jurist og ekspert på Allemannsretten, sier det slik: «Er du i tvil om noe er en vei, er det ikke en vei».

Å følge svake hjulspor ut i naturen er altså neppe greit. Men en privat vei kan du kjøre på, så lenge den ikke er sperret med bom eller skiltet med at kjøring der er forbudt. Og du kan parkere i utmark, men bare langs offentlig vei (bildet over er tatt nær Valdresflya, på en strekning der flere små grusveier tilknyttet hovedveien gir mange muligheter for fricamping).

Er du i tvil om noe er en vei, er det ikke en vei (Marianne Reusch, jurist).

Ellers mener Reusch at den gamle regelen om ikke å overnatte nærmere enn 150 meter fra nærmeste bebodde hus, og ikke oppholde seg mer enn to dager på samme plass uten tillatelse fra grunneier, også gjelder for oss med bobiler.

Bare husk at det alltid vil være gråsoner. Da gjelder det å bruke sunn fornuft. Det er forskjell på diskret overnatting og utrulling av hele camping-sortimentet eskortert av bål og ustemt gitar.

Så skader det sjelden med en dose sunn folkeskikk. Spør for eksempel grunneier om du er i tvil. Ikke ta deg til rette.

Normalt ville vi for eksempel styre unna å okkupere fine plasser med benker og bord, særlig i helger, siden vi har bord og stoler i bobilen.

Det verste vi ser, er for øvrig forsøpling. Blodharry! Og det kan være spikre i ei kiste som ender med kjettinger og forbudsskilt.

Jussen er nemlig dynamisk. Oppfattes press fra bobiler som et problem, kan det bli tøffere regler og reguleringer. Det så vi eksempler på i 2020.

Her var vi langt ute i skogen i svenske Vilhelmina, og hadde ingen skrupler med å okkupere en plass med benker og bord. Vi så da heller ikke en levende sjel under oppholdet, som inkluderte overnatting.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Translate »