Med hund på tur

Det er ikke bare vi mennesker som elsker friluftsliv og turer. Alle som har hund med på vandringer i skog og fjell, vet at våre firbente venner setter minst like stor pris på disse aktivitetene som vi gjør.

Men hunder behøver også ekstra stell og omsorg når de lange turene gås. Det skal vi komme tilbake til lenger nede i artikkelen. For først vil vi introdusere dere for hunden vi alltid har med i bybobilen og på turene våre: Alva – en portugisisk vannhund, født i Sverige 18. februar 2017.

For mange hundre år siden var den portugisiske vannhunden portugisiske fiskeres beste venn. Den apporterte fiskeredskaper og hjalp fiskerne med alt mulig, inkludert det å vokte båter og alarmere om hai.

Men så døde behovet for hundenes tjenester ut, og rasen fikk nesten samme skjebne. I mellomkrigstiden fantes det under 100 igjen av dem. Heldigvis så våkne oppdrettere hva som var i ferd med å skje, og klarte å berge «portisene» fra utryddelse. I dag opplever de en økende popularitet, og eks-president Barack Obamas to eksemplarer (han fikk den første av senator Ted Kennedy, som også hadde to «portiser») er sikkert velkjente for mange.

Allergivennlige og spreke

Portugisiske vannhunder har ikke underpels og røyter ikke, og er såkalt «allergivennlige». Det var en av grunnene til at vi valgte en «portis», som de ofte kalles, siden undertegnede har reagert allergisk på en del hunder (har heldigvis aldri reagert på vår hunds pels). Dette var for øvrig også en viktig detalj for Obama-familien.

En annen viktig grunn var at vi først og fremst ønsket oss en turvenn. En sprek hund som ville kunne være med oss på alle våre turer i skog og fjell.

Og så ville vi ha en hund som blir sterkt knyttet til flokken, og som elsker å slappe av i en sofa like mye som å gå fjellturer. Akkurat slik som vi gjør!

Nytt familiemedlem

18. april 2017 hentet vi en liten valp hjem til Åneby i Nittedal. Den ble døpt «Alva», etter min svenske samboers farmor.

Alva kom med den klassiske løvefrisyren, der bakre del er kortklippet for å gi hunden maksimal bevegelighet og beskyttelse av vitale deler i vann. En løsning vi delvis bruker fortsatt, primært om sommeren.

De første ukene fikk valpen nøye seg med å utforske en 2,6 mål stor tomt med mye spennende å snuse på. Men ikke lenge etterpå fikk hun sin første tur i skogen like bak huset. En skog med stier på kryss og tvers, kilometer på kilometer. En skog der Alva i årenes løp har tilbakelagt mange mil gjennom alle fire årstider.

Alva viste tidlig at hun elsker vann. Hun er aldri vanskelig å be hva bading angår, og svømmer som en – ja, fisk! Men regnvær kan hun faktisk styre seg for. Da smyger hun seg helst rundt huset under takskjegget, mens kroppsspråket signaliserer at en lang luftetur er helt uaktuelt.

Bobilhund

Selvsagt har ikke turene begrenset seg til vår del av Nordmarka. Alva har vært med på utallige turer der bybobilen har vært base camp.

I 2020 noterte hun seg for sin første 2000-meter, som ble Geite i Jotunheimen. Få dager senere ble Snøhetta beseiret, og samme sommer gikk hun Romsdalseggen uten problemer.

De fleste turene går Alva med «mamma og pappa», men hun har også vært med større flokker med gode venner på turer. Og når portisen vår får ryggsekk på, som sine tobente kamerater, vandrer hun synlig stolt av gårde på stiene.

Hun stortrives på disse turene, og aller mest koser hun seg når vi stanser bybobilen og slår leir. Da er det full jubel hos en «portis» full av forventninger til det hun vet skal komme.

Problemer og løsninger

Å gå på lange turer med hund kan ha sine utfordringer, har vi erfart. Vann, for eksempel. Ikke alle ganger leverer naturen varene underveis, og slik bør sjekkes i den grad det er mulig. Uansett har vi alltid med vann i egen spesialflaske til Alva, pluss en ekstraflaske.

Er det varmt og hunden ikke får nok drikke kan den bli dehydrert. Da må turen avbrytes, eller man må ta nedkjølende pauser i skygge – drikke litt vann og slappe av.

Etter turen til Snøhetta opplevde vi også at Alva gikk stivt dagen etterpå. Vi antok det var blitt litt vel mye de siste dagene, så vi tok en pause på 3-4 dager der vi bare ruslet korte og enkle småturer i lavlandet. Etterpå virket hun «fit for fight» igjen, men lærdommen tar vi med oss – ikke overdriv!

En annen ting vi har erfart at vi alltid skal ha med oss, er potesalve og potesokker for berg. Det virker som om særlig visse typer berg er utfordrende for poter.

I skrivende stund er Alva drøye fire år gammel, og vi ser frem til å ha henne med som turkompis på utallige turer med bybobilen som base camp de neste årene.

Hunden er ikke bare menneskets beste venn. Hunden er også menneskets beste turkompis!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Translate »