Peer Gynt-veien

På vei nordover på E6, etter et besøk på vakre Maihaugen i Lillehammer, bestemmer vi oss for den 57 kilometer lange strekningen «Peer Gynt-veien».

Så vi svinger av ved Tretten, og kjører oppover i retning de gedigne hyttebyene på Skeikampen, der Peer Gynt-veien starter sørfra.

I bommen må vi ut med 85 kroner (betales med kort), og så er vi på fast og fin grusvei, i et småkupert område med spredt småskog og vann.

Fakta om Peer Gynt-veien

Peer Gynt-veien, ja. Bygget på begynnelsen av 50-tallet, og åpnet i 1956, takket være private krefter, med hotelleier Trygve Wadahl i spissen. Formålet var selvsagt å legge til rette for økt turisme.

Navnet kommer for øvrig selvsagt fra Henrik Ibsens skuespill «Peer Gynt», som sies å være inspirert av sagnfiguren Per Gynt fra Gudbrandsdalen.

Veien er delt i to private strekninger med bom; i midten avbrutt av en strekning med kommunal vei. På det høyeste er Peer Gynt-veien 1068 meter høy, og strekningen mellom Skeikampen og Gålå er mest populær. Og vi kan forstå hvorfor.

Strekningen mellom Fefor og Dalseter innbyr ikke like mye til stans, og ble for oss i praksis bare en transport til Espedalen, der vi snublet over Norges kanskje mest særpregede gravplass.

Tid for tur

Vi kjører noen kilometer innover, stanser, og går en liten tur på 3-4 kilometer – muligens en del av turen som kalles «Skeikampen Rundt».

Mot kvelden finner vi en flott plass for fricamping, og dagen etterpå går vi en litt lengre tur på stiene det kryr av i området.

I det varme sommerværet er stiene tørre og fine i et åpent og skogfritt område, og stigningene er ikke egnet til å måtte følges opp av magnesiumtabletter. Her er lettgått!

Etter turen kjører vi videre langs Peer Gynt-veien, for øvrig i strålende vær. Vi møter flere bobiler og mange syklende.

Lunsjen tar vi på koselige Røsslyngstua kafé, med utsikt over Gålåvannet og Jotunheimen. Deretter handler vi på Joker Gålå, som har krambu-preget så mange litt avleggs liggende butikker har.

I varmen vi har disse dagene, skal det ikke mye til for å bli svett. Vi har en tradisjon med å heller bade i guds frie natur enn å bruke dusjen i bybobilen. Friskere, og mye bedre plass!

Så da vi kommer til Skjervongen parkerer vi, og tar med oss såpe og håndkle ned til vannet. En halvtime senere er vi forfrisket opplagte til å kjøre videre mot neste mål.

Så blir det å dra kortet i en ny bom, og sette kursen mot Espedalen og nye opplevelser.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Translate »