Rundturen kalt 7-torprunden var vi klar over og klare for i 2020, men så ble som kjent grensene stengt. Noe som var et problem siden turen går på begge sider av grensen.

Men i juli 2022 er tiden inne! Grensen er for lengst åpnet, og på vei fra et opphold i Dalarna kjører vi via Thorsby og over grensen til Norge, før vi svinger ned til Dragonmoen campingplass, betaler 60 kroner til Statskog og kjører grusveien videre langs innsjøene Møkeren og Varaldsjøen. Der vet vi fra før av at det finnes noen kremplasser å fricampe på, og planen er å gå 7-torprunden om formiddagen dagen derpå, før vi drar tilbake til gressklippingen i Nittedal.

Kremplassene har vi skrevet om tidligere, så vi har vel bare oss selv å takke for at de er opptatt (vel, dette er jo også en fredag). Men på p-plassen ved Osvika like bortenfor står det ikke en kjeft, og derfra tar det bare 3-4 minutter å bære mat og gassgrill bort til bord og benker og kulinarisk velstand i solnedgangen.

Start ved Lebiko-torpet

Dagen etter gjør vi klar ryggsekken og fortsetter på grusveien bort mot Lebikoveien og torpet Lebiko, som er det egentlige startstedet for turen. Det er rundt 400 meter å gå fra parkeringen langs grusveien (det er plass til en del biler/bobiler der) opp til torpet.

I løpet av noen få minutter er vi ved Lebiko-torpet. Her er det bord og benker og flere små bygninger, og selve hovedhuset fungerer også som ubetjent turisthytte for DNT Finnskogen & Omegn. To utedasser finnes også, til orientering.

Vi finner raskt skiltet som viser hvor starten på 7-torprunden går, og legger i vei på oransjemerket led mot neste torp – Kissalamp. Og her passer det å si det som er å si om leden. Den går for det meste i barskog, er lett kupert, varierer mellom å være bred og smal, og avbrytes av og til av grusvei. Underlaget er typisk for Finnskogen – hardtrampet jord krydret med barnåler, småstein og røtter. Dette er en lettgått og tydelig merket sti, og i tørt vær kan du gjerne gå den i joggesko. Selv velger vi fjellsko.

Mesteparten av 7-torprunden foregår i Sverige og Värmland, og på veien mot Kissalamp blir det en «høytidelig» riksgrense-passering. Med litt ettertanker. For her passerte hundrevis av flyktninger under krigen. Etterpå fortsetter vi til det som kanskje er turens mest spennende torp.

Kissalamp-torpet

Det er en liten avstikker fra leden opp til Kissalamp (norsk navn blir: Kattetjern). Og der står huset med det rare i. Et bygg i forfall, med rester etter de siste som bodde her. De dro i 1964. Verdt å merke seg er det at torpets første hus ble bygget av to norske brødre, på siste halvdel av 1780-tallet. Og under krigen fikk mange flyktninger en pust i bakken på Kissalamp.

Det skal finnes en brønn bak våningshuset, opplyses det, men den finner vi aldri. Men vann har vi med oss, og både brønn og bekk dukker uansett opp senere under turen, skulle det bli behov for påfyll. Det finnes også et annet falleferdig bygg her, samt en jordkjeller.

Fantastisk jordkjeller

Vi går videre i sørøstlig retning, og passerer snart restene av en røykbadstu (se til høyre). Dette er en type badstu der man fyrer opp ild i en steinhaug, for så å lufte ut osen og stige inn. Visstnok en behagelig variant av kroppsvarming, og den vanligste formen for badstu frem mot den andre verdenskrigen.

I svakt hellende terreng langer vi ut noen hundre meter til, mot turens tredje torp, Valli. Som ikke lenger er mye til torp! Bare noen ruiner. Men for en jordkjeller vi finner her! Steinsettingen gir oss hakeslipp. Steinene i hvelvingen holder hele greia intakt. En byggeteknikk som minner om hvelvbroen vi passerte på vei til Vøringsfossen.

Ritamäki – Finnskogens perle

Fjerde torp. Ritamäki. Finnskogens perle. Et sted som er forbilledlig ivaretatt av eieren Lekvattnets Hembygdsförening. De råder deg til å stanse der stien går gjennom skigarden. Det du ser da er antakeligvis det samme som man så for 150 år siden.

Vi fortsetter på stien, gjennom et åpnere terreng med ung bjørk og en og annen klopp. Så åpenbarer Ritamäki finngård seg. Wow!

Ritamäki er proppfull av spennende historie. Trolig første gang bebygd på slutten av 1600-tallet eller begynnelsen av 1700-tallet. Og torpet var det sist permanent bebodde i sitt slag i Sverige; et søskenpar levde her frem til 1964. Her trivdes skogfinner – her levde og døde de. Og noen ganger rammet tragediene. Som da tarminfeksjonen dysenteri i løpet av tre uker i 1857 tok livet av Olof Jansson Uotinens fire barn og kone. Her finnes mange bygninger; blant annet en røykovnstue (våningshus med røykovn). Og i hovedhuset er det av og til enkel servering, opplyses det om i brosjyrer og på info-tavler. Men ikke lørdag 31. juli. En etterdønning av en viss epidemi?

Lomstorp og Svartbäcken

Vi tar i likhet med flere andre matpakken på Ritamäki. Og forlater dette vakre torpet med kurs for stedet der man fra svensk side starter 7-torprunden: parkeringplassen ved innsjøen Lomsen. Kjerrestien her er for øvrig også en del av den langstrakte Finnskogleden.

Grusveien fra p-plassen ved innsjøen Lomsen går opp til turens femte torp: Lomstorp. I privat eie, og åpenbart et aktivt bruk og muligens feriested. Vi følger stien gjennom torpet, og fortsetter mot Svartbäcken, som er turens sjette og nest siste torp. Tørste? På veien dukker skiltet «Water» opp, etterfulgt av en klukkende bekk som fikk fart på bikkja.

Kursen går nå nordvestover, tilbake mot Norge. Svartbäcken ligger flott til i høyden, og er også i privat eie – faktisk av etterkommere fra slekten Orainen, som er én av to slekter som har befolket «Mustapuro», som er den finske betegnelsen, opp gjennom hundreårene.

Brødrene Oskar og Johan Orainen var de siste som bodde her fast, og de forlot stedet i 1964. Men dagens Bodiil Nordquist Orainen og sønnen bor her store deler av året, og tar godt vare på bygninger og eiendom. Den gamle røykbadstuen er for eksempel totalrenovert og fortsatt i bruk.

Retur Norge og Lebiko

Vi forlater Svartbäcken, og trasker videre mot 7-torprundens nest siste stoppested: Østerby. Underveis dit passerer vi igjen grensen.

Så dukker Østerby opp, bare noen hundre meter etter grensen. Ryddet av Ola Larsen Passoe i 1730, som ble gift med Marte Olsdatter av slekta Soikkainen fra Varaldskogen. Finnskogens forkjemper, folkeminnesamleren Carl Axel Gottlund, skrev at han kom forbi her 24. oktober 1821. Da var det åtte voksne og ti småbarn i røykovnstua, og alle snakket finsk.

Fra Østerby går så leden tilbake til der vi startet – Lebiko. Effektiv vandringstid klokkes inn på godt og vel to timer, men det skal sies at vi nå og da har gått relativt fort. Tar vi med tiden vi har brukt på torpene, bruker vi rundt tre timer på 7-torprunden. Tre timer på velholdte stier og småveier i flott terreng, spekket med spennende kulturhistorie om skogfinnene som i så mange år befolket Finnskogen på begge sider av grensen.