Parkering	Båtskaret, Fylkesvei 51
Nivå	Middels
Distanse	1,9 km
Total stigning	446 meter
Tid	55 minutter opp
Tips	Tidvis luftig – enklere rute fra Stavtjernet / Sameleiren

Til toppen av Bitihorn i Jotunheimen har man flere traseer å velge mellom, men det er særlig to som er kjent og bra tilrettelagt – en lang og relativt snill vei mot baksiden av toppen, og en kort og bratt vei, med enkelte eksponerte partier. Undertegnede har vært på toppen to ganger, og begge gangene valgte jeg den bratte ruta, som starter fra den lille p-plassen Båtskaret ved Fylkesvei 51, bare få kilometer fra Beitostølen.

Denne gangen går jeg opp et par timer etter at jeg er ferdig med Besseggen, og regner med at det skal gå fint. Veien opp til Bitihorn tar ikke lang tid og krever ikke spesielt god kondisjon, men du bør kunne klatre litt, og ikke være plaget med høydeskrekk.

Starten er annerledes og mer innbydende enn sist jeg gikk Bitihorn. Sherpaer la nemlig steintrapper et stykke oppover i 2019. Arbeidet er kreditert den frivillige organisasjonen Tyskerstiens Venner. Dette er nemlig en sti med historie fra krigens dager, og den kalles da også «Tyskerstien». Bakgrunnen for det er at tyske og østerrikske alpejegere trente her sommeren 1942, for å stå bedre rustet til å krige i bratt fjellterreng.

Lett start, men så…

Til å begynne med er ruta lettgått og ikke særlig bratt. Steintrappene avløses av hardtrampet sti og korte partier som er relativt flate. Men snart møter jeg den første «veggen».

Og her må man klatre litt, men spesielt vanskelig opplever jeg ikke at det er. Så blir det et nytt slakt parti, med noen flere steintrapper, før jeg igjen må ta hendene til hjelp.

Fantastisk «fjellsti»

Så en betimelig påminnelse. Her går man med utsikten bak seg. Og den er såpass at det er vel verdt å snu seg en gang i blant.

Snart venter rutas mest spektakulære parti. En smal sti av stein, grus og sand klamrer seg fast til fjellstien, mens den svinger seg fremover mot tryggere grunn. I vått vær, med glatt underlag, ville jeg antakeligvis vært skeptisk. Men i det tørre og fine været jeg har, er det for meg helt uproblematisk å gå denne biten.

Etter dette partiet «normaliserer» ruta seg igjen, og jeg fortsetter på brede og til tider litt dårlig definerte og svakt rødmerkede stier oppover mot toppen. Etter hvert passerer jeg gjennom et skakkjørt viltgjerde (antar jeg), og fortsetter oppover mot anlegget på toppen. Snart er jeg fremme, og kan nyte denne ettermiddagens formidable utsikt over Jotunheimen og Valdres.

Turen avslutter en «trilogi» gjennomført i løpet av to dager – Knutshøe, Besseggen og Bitihorn. Tre av flere fjell som gjør det vel verdt å tilbringe noen dager på og rundt Valdresflya.