Bok om norsk camping

«Camping – det gode liv langs landeveien» er en bok om norsk camping fra 1930 og frem til i dag, og ble utgitt på Spartacus forlag i 2018. Den fikk stor oppmerksomhet i media. Undertegnede ble intervjuet av et drøyt titalls aviser, og deltok i flere radio- og TV-program. Boka ble også innkjøpt av Kulturrådet, og finnes derfor i alle norske biblioteker.

Geir Svardals bok er en fargerik og spennende gjennomgang av campinglivets praktiske og symbolske sider.

Fredrik Wandrup/Dagbladet

Følgende kapitler er med:

Historie

Her går jeg gjennom utviklingen av norsk campings historie, ikke minst med fokus på hvor viktig bilorganisasjonene (NAF, KNA og MA) var. Men også det at arbeiderklassen omfavnet campingen som «sin» ferieform, og at stadig flere bønder så en mulighet for å tjene penger på camping, betydde mye.

Bak rattet satt pappa, ofte med en Long Fellow-sigarett i venstre hånd, mens den høyre var opptatt med rattgirspaken. Med fire usikrede og småkranglende søsken i baksetet, hastet vi mot neste ferge og campingplass, flere tiår før DVD-spillere og nettbrett erstattet møtende bilers farger som turens tidtrøyte. Vel fremme på campingplassen ble tre poser tømt – en stor med teltet, en mellomstor med stengene og en liten med pluggene. Så ble teltet montert, bardunene strammet, luftmadrassene pumpet opp, og etter det – den hektiske lyden av brennende propan, og skramlingen fra kasserollesettet som varslet et snarlig måltid.

Campingplasser

Rimeligvis startet den organiserte campingen med at det ble opprettet campingplasser, og her var bilorganisasjonene pådrivere. Bilisme og camping var jo to sider av samme sak! Fastliggerne har en stor plass i kapittelet – de har vært en «stat i staten» på mange norske campingplasser i flere tiår.

Mange campingplasser domineres av små landsbyer av campingvogner tilknyttet fortelt eller spikertelt, ofte med plattinger, utemøbler og gjerde, plassert på en leid plass dandert med nips, lykter og vimpler. De er en «stat i staten» på campingplassen, og selv om garvede fastliggere kan føle et sterkt eierskap til plassen, og derfor være utfordrende for eierne, representerer de også en trygg og forutsigbar inntektskilde.

Telt

Noen som husker spissteltene fra 50- og 60-tallet? For ikke å snakke om de fargerike bomullsteltene som en lang periode oversvømte campingplassene – ofte hustelt med skråtak og korte, rette sidevegger. Men det finnes mange typer telt, og vi glemmer ikke teltvognene, som for eksempel norske Sesam og Lillebror.

Ikke minst så har telt vært brukt militært. Romerne brukte i de siste hundreårene før Kristus telt av alle størrelser. Under den amerikanske uavhengighetskrigen i siste halvdel av 1700-tallet brukte amerikanske soldater kamuflasjetelt i sin kamp mot britene, noe som bidro til seieren. I begge tilfellene handlet det om bruk av snorer og plugger til å få stoffteltene opp og stå. En gruppe romerske soldater hadde neppe hatt problemer med å sette opp teltene amerikanske soldater brukte to tusen år senere. Og romerne hadde enkelt satt opp knappeteltene som brukes av dagens infanterister.

Hytter

Hyttene har vært en del av norsk camping helt siden mellomkrigstiden. Til å begynne med mest som en nødløsning for teltere når været var som verst. Og de var små. Veldig små! Men så gradvis større og mer komfortable. Fortsatt finnes det mange eldre og enkle hytter på norske campingplasser, men noen av dem har måttet vike for plasser til bobiler de senere år.

På 50-tallet var likevel campinghyttene ikke særlig kjent blant folk flest. Aftenposten skrev i en artikkel i morgennummeret 2. juni 1954, under tittelen «Hytter til camping- plassene», om noen små gule hytter som hadde dukket opp i nærheten av Bjerkebanen i Oslo. Avisen kunne avkrefte at dette var arbeidsbrakker eller dukkehus. «Campinghytter er navnet», skrev journalisten.

Campingvogn

Det startet med engelske The Wanderer i 1885 – en gedigen innredet vogn trukket av to hester. I Tyskland startet det med Arist Dethleffs´ garasjebygde vogn. I Norge ble campingvognen svært populær på 60- og 70-tallet; ikke minst takket være opphevelsene av personbil-restriksjonene i 1960. Og én norsk produsent gjorde seg bemerket i flere årtier – Bjølseth.

Campingvognen The Wanderer så dagens lys i England i 1885. Bestilleren var den skotske marinelegen og guttebok-forfatteren William Gordon-Stables. Han regnes for å være den første som bestiller en campingvogn for fritidsbruk, bygget av Bristol Wagon Works Company, og trukket av to hester ved navn «Captain Cornflower» og «Polly Pea Blossom». Vognen var drøye ni meter lang og veide over 1800 kilo. Synet var så voldsomt og potensielt skremmende at Gordon-Stables alltid brukte en ansatt til å sykle foran vognen, for å klarere veien og advare andre reisende.

Bobil

Bobilene kom sent, relativt sett, men har som kjent tatt Norge med storm. Relativt tidlig så vi enkle campingbiler her, som for eksempel Westfalia-innredede varebiler fra VW og andre. Men fremveksten av de store produktene mange forbinder med «bobiler» i dag har primært skjedd de senere år. Og visste du at det har vært produksjon av bobiler også i Norge?

Dette var starten på noe som skulle bli et bobil-eventyr i Norge. Men for mange ble det snarere starten på et bobil-mareritt. Bobilene den gangen hadde bensinmotorer med bare rundt 80 hestekrefter. Grüner kjørte selv en slik bobil, og opplevde tidvis hvordan det var å «stå stille» i motvind, med en kø av frustrasjoner og forbannelser bak seg. Dette var en kjip epoke for bobilfolket, som var et irritasjonsmoment for andre bilister, og fikk gjennomgå av både medtrafikanter og programmer som Reiseradioen. Godt da, at få fulgte NAFs råd i boka Camping på hjul, om at det salige i campingsammenheng antakeligvis var en bobil med en campingvogn på slep!

Drømmeplasser

Sluttvis i boken er det med litt løst og fast om caravanrelaterte organisasjoner, foreninger, sosiale nettsteder og magasiner i Norge, og så har vi spurt noen profilerte personer i bransjen om å gi oss tips om sine drømmeplasser.

Translate »