Hel- eller delintegrert? Alkove? Bybobil? Motivene for bobileierskap varierer. Behov og bruk varierer. Hvorfor passer bybobilen oss så godt?

Alkovebil

Vår bobilkarriere tok til høsten 2012. Da kjøpte vi en lett brukt Chausson Flash 03 på Ford Transit-chassis. Vi døpte den umiddelbart «Elvis» på grunn av «sleiken» over førerhuset. Et vindfang det var greit å sove i. Bak var det to enkeltsenger i høyde. De ble sjelden brukt. «Elvis» husker vi med vemod. Det var den som førte oss inn i bobilreisenes eventyrlige verden. Den første ordentlige turen gikk til Danmark. Så ble det mange turer i Norge, Sverige og Danmark. Samt en langtur som endte opp ved Gardasjøen i Italia. Det var en spennende og lærerik tid, proppet med opplevelser og aha-opplevelser. Bobiler er i stor grad håndbygde, og denne franske alkovebilen var beheftet med litt merkelige og til dels grove feil, som for eksempel en feilmontert Webasto-varmer som sluttet å virke en kald natt i Jotunheimen. Etter tre år var det på tide å prøve noe nytt. Og da gikk vi for bobiltypen som var den klart mest solgte i Norge – en delintegrert. Ut med Chausson, inn med «tvillingen» Challenger 287 Genesis.

Delintegrert

Dette var en ny bobil med mer plass og høyere komfort enn «Elvis», og greit nok fortsatt på Ford-chassis. Langsgående dobbeltsenger og bedre madrasser var en klar forbedring i sovekomforten for et par godt oppe i femtiårene. Challengeren hadde også færre feil, men helt forskånet ble vi ikke. Blant annet oppdaget vi, på vei til Kroatia, at kjøleskapet ikke lenger fungerte på batteri. Og en og annen ting løsnet. Men i det store og hele var dette en bobil vi trivdes med.

Bybobil

Etter to år med Challengeren var vi sommeren 2017 innom Sola Bobil. Der spurte daglig leder Amund Nylund, som kjente til at vi kjørte mye i den norske fjellheimen, om vi ville prøve en bybobil. Javel? Hvorfor ikke? Så fikk vi låne en Pössl 2WinR et par dager. Og bobiltilværelsen skulle aldri bli den samme. Vi forsto nemlig at bybobilen etter alt å dømme ville passe våre behov og vårt bruk bedre.

Samme sommer byttet vi ut Challengeren med en ny 6,39 meter lang blå Pössl Roadcruiser på Citroën Jumper-chassis med manuell girkasse. Viktigst for at vi valgte akkurat denne modellen var langsgående enkeltsenger og en fiffig baderomsløsning med 360-graders skyvedører. Smart, ikke minst fordi vi hadde anskaffet oss hund. Nå kunne for eksempel impulsive besøk av møkkete poter i sengene enkelt forhindres. Den blå Roadcruiseren ble en parentes. Året etter – i 2018 – byttet vi den ut i enda en ny Roadcruiser, fortsatt bygget på Jumper, men nå med en litt mer iøynefallende farge. Og denne har vi fortsatt.

Ny har vært vurdert i det siste, men prisene på nye bobiler har blitt såpass høye at vi heller har gått for en oppgradering av en bybobil som i fem år har fungert nærmest feilfritt. De viktigste oppgraderingene er overgang til litiumbatteri i bodelen, samt nytt gassanlegg med selvfylle-flasker. Nytt alarmsystem og wifi er også på plass. Videoen under forteller litt om dette og andre ting!

En annen ting vi har kostet på oss, er carport til bybobilen. Til sammen har selvfylle-gassanlegg, wifi, ny alarm, litiumbatteri og carport kostet rundt 130 000 kroner. Å bytte til ny tilsvarende Roadcruiser UTEN alt dette ville ha kostet oss rundt 330 000 kroner, inflasjonsjustert.

Konklusjon

I vår åttende sesong med bybobil kan vi konkludere med at valget er riktig. For oss! Bybobilens beskjedne ytre mål, der særlig bredden er relevant, gjør at den i mange tilfeller er enklere å manøvrere og parkere.

Videre er bybobiler med sine stålkarosseri mer kollisjonssikre enn vanlige bobiler, og er enklere å vedlikeholde, men dette har ikke vært avgjørende for valget. Risikoen for å bli skadet eller drept i en bobilulykke er uansett svært liten! Lastevekten er høy nok – vi har med oss det vi vil, og er aldri over 3500 kilo. Syklene henger bak. Mat lages ofte delvis ute, åpne bakdører gir «balkongfølelse», og vi digger den brede skyvedøren som ofte står åpen, og reduserer forskjellen på «inne» og «ute».

Men det handler likevel først og fremst om at bobil/bybobil ikke er et mål i seg selv, men et middel til å nå målet, og det er for vår del opphold og aktiviteter utenfor bobilen/bybobilen. Er vi i bybobilen er det som regel fordi vi er underveis, sover eller spiser og nyter et glass vin i dårlig vær. Sjelden er vi mer enn én natt på samme sted. Markisen er normalt ute bare 3-4 ganger i løpet av en sesong, og det samme gjelder teppet campingstoler- og bord kan stå på. Rastløse? Kanskje. Vi er i hvert fall bobil-nomader!

Ulemper

Den selvsagte ulempen med bybobil er plass. Vi hadde betydelig bedre tumleplass i alkovebilen, og enda mer i den delintegrerte. Og vi har prøvd helintegrerte bobiler, og sågar lånt en Triple E på over åtte meter en ukes tid. Så ja – vi kjenner til forskjellen. Men for oss har altså all denne innvendige plassen uønskede bivirkninger. Og vi har den plassen vi trenger! Også lasteplass. Den har for øvrig blitt enda bedre etter at vi har skiftet ut plasskrevende store campingstoler med Helinox Savannah-stoler.

Kan det tenkes at vi en dag går fra bybobil til bobil? Mennesker endrer seg, ikke minst med økt alder. Og behovene med det. Men jeg tviler. Den dagen vi ikke makter å leve et fysisk aktivt liv med bybobilen, slik vi gjør i dag, tror jeg bobiltilværelsen er over for vår del. Men man skal aldri si aldri. For det er noe forlokkende med dette herlige livet langs landeveien.

Hva passer for deg? Sjekk bobilvalg.no.