Norges nest høyeste fjell – Glittertinden – har fått sitt navn etter det å «glitre», noe vi antar er fordi toppen stort sett alltid er dekket av en bre. Den ble første gang besteget i 1841, av Harald Nicolai Storm Wergeland – en offiser og fjellklatrer som er førstebestiger av en rekke av Jotunheimens topper. Navnet fordrer en nærmere slektsgranskning. Og joda – han vokste faktisk opp hos sin onkel, som også het Nicolai, og hadde to egne barn: Camilla Collett og Henrik Wergeland. Litt av en familie! Turistforeningen har i et par perioder hatt rastebu på toppen, men det er åpenbart oppgitt nå, etter at begge ble tatt av storm.

Start fra Spiterstulen

Etter vår mening er turen til Glittertinden fra Spiterstulen langt finere å gå enn den til Galdhøpiggen. Terrenget er mer variert, og til tross for at dette er en betydelig lengre tur enn til Galdhøpiggen, føltes ruta enklere å gå. Merkingen er god, og ruta er ukomplisert. Kort sagt gikk vi først et lite stykke langs veien fra Spiterstulen før vi tok stien opp over Skautkampan og videre langs Steindalselven, og så mot toppen av Glittertinden. Underlaget varierer, og regn også med at det blir noen meter på snø i høyden.

Retur til «rullestue»

Som vanlig belønnes man med en eventyrlig utsikt over Jotunheimen. Og tilbaketuren er rimeligvis mye lettere. Uansett – heldig er den som kan ramle inn i en «rullestue» og kippe fjellskoene av seg etter en sånn langtur. Som med Galdhøpiggen står vi parkert ved Spiterstulen, der får vi tilgang til strøm og har adgang til servicehus. Og vi kan selvsagt spise på fjellstua, om vi måtte ha lyst til det.