Haldetoppen (904 moh.)

ParkeringKåfjord
NivåKrevende
Distanse18 km tur/retur
Total stigning950 meter
Tid2,5 time opp
TipsTuristhytte og toalett på toppen

Vi kjente til Haldetoppen. Eller heter det Halddetoppen, som mange skriver det? Vi har sjekket, og faktum er at «Halddetoppen» etter alt å dømme er en utviklet sedvane uten rot i historiske kilder. Noen kaller den også for «Sukkertoppen». Uansett – en venn som har jobbet i Alta anbefalte turen dit sterkt. Planen er å gå opp til solobservatoriet og DNT-hytta før vi tar farvel med Finnmark. Men været spiller ikke på lag. Så vi forlater Alta, passerer Kåfjord der turen starter – og snur igjen. Haldetoppen vil ikke slippe taket! Etter en overnatting på Alta River Camping, drar vi til startpunktet – en relativt liten p-plass ikke langt fra Tirpitz-museumet.

Det er åpenbart også mulig å stå litt lenger oppe på grusveien, men bakken opp er bratt. For oss med bybobil passer p-plassen best. Vi starter tidlig, og da er flere plasser ledige, men når vi kommer ned igjen noen timer senere er denne p-plassen ved veien helt full.

Kulturhistorie

Turen til Haldetoppen foregår lenge på en grusvei – bred og sikkert potensielt fremkommelig for det meste, men den er uansett stengt med bom etter den første bakken, like etter p-plass nummer to. Rett etter bommen får hunden tilgang til en liten bekk, og også senere på turen blir det friskt fjellvann å finne.

Underveis forsynes vi jevnt og trutt av store plakater med kulturhistorie. Det beriker en i seg selv berikende tur! Her kan vi lese om Kåfjord før, under og etter krigen, gruvedriften på 1800-tallet og mye mer. Og Haldetoppen er i seg selv full av kulturhistorie! Der oppe ligger det berømte Nordlysobservatoriet, som forskeren Christian Birkeland startet å bygge i 1899. Og det var Birkeland som ga Haldetoppen kallenavnet «Sukkertoppen».

Bilde av plakat med info om Kåfjord før industrien kom.
Det er mye spennende kulturhistorie underveis!

Et eventyr av en vei

Den tynne bjørkeskogen som omgir oss en stund, slipper taket etter som vi kommer høyere. Rundt skoggrensa blir grusveien trangere og mer primitiv. Stigningen er jevn, og det er ikke spesielt bratt før sluttpartiet. En og annen reinsdyrflokk beiter på betryggende avstand fra tobente.

Etter å ha gått i halvannen times tid, kommer vi til en slags midlertidig topp, før det bikker svakt nedover igjen og vi begynner på den bratte stigningen opp mot selve toppen. Vi ser veien snirkle seg fremover og oppover så langt øyet kan se; som om den skulle ende ved Soria Moria slott. Et eventyr!

Bilde av vei opp mot toppen.
Et eventyr av en kjerrevei!

Vi passerer og tar en titt inn i Annas gruve, som ikke har noe med en «Anna» å gjøre, men har sitt navn etter Annaselven. Andre gruveåpninger underveis er for øvrig sperret av.

Så rusler vi videre, spente på hva som venter oss i enden av det lange, men stadig kortere, «båndet» opp til Sukkertoppen. Før den siste stigningen tar til, hopper vi på stener over en bred bekk, hvis vannstand sikkert endres gjennom sommersesongen.

Taubane for vann

Den siste stigningen mot toppen er også den bratteste. Nå går vi i sikksakk oppover, på et underlag av pukk og småstein. Skilt holder oss underrettet om høydene vi passerer. Og den siste plakaten vi finner før toppen handler om taubanen som ble anlagt i nærheten, under byggingen av Nordlysobservatoriet. «Kibben», som taubanen ble kalt, ble satt opp mellom observatoriet (og senere bygget nedenfor) og et vann, slik at vann enklere kunne skaffes til muringsarbeidet.

En taubane ble bygget fra et vann, for enklere å frakte vann til muringen av bygningen på toppen.

Til topps

Så er vi endelig på toppen, og får se de flotte bygningene i stein. Det store bygget eies av Alta kommune, og brukes i dag ikke til overnatting, men selve observatoriet driftes som en ubetjent hytte av Turistforeningen. Vi møter på en flokk voksne jenter som har overnattet der, og nå skal nedover igjen. Ønsker du mer informasjon om bruken av hytta kan du lese om det her.

I tillegg til en eldre og fortsatt fungerende utedass, er det bygget et nytt toalettbygg med flotte avtreder, i hvert fall etter standardene man kan forvente å finne på en utedass på en fjelltopp. En slags plankevei, som vi antar også fungerer som kabelbane, er lagt opp til Nordlysobservatoriet. Der oppe, ved inngangen, støter vi på en byste av Kristian Birkeland.

Bilde av plankesti opp til observatoriet.
Opp til observatoriet.

Så kan vi ta frem kaffetermos og brødskiver, for ikke å snakke om godbitene Alva vet venter på fjelltoppene. Fra trappa på observatoriet kan vi nyte utsikten i retning kjerresti-båndet vi snart skal gå på igjen, i retning Kåfjord. En tur til Haldetoppen i godt vær anbefales herved på det varmeste!

Utsikt mot returen og Kåfjord.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Translate »
Skroll til toppen