Høgevarde (1459 moh)
Høgevarde (1459 moh)
| Parkering | Tempelseter | |||||
| Nivå | Middels | |||||
| Distanse | 5,6 km | |||||
| Total stigning | 579 meter | |||||
| Tid | 1 time og 35 minutter opp | |||||
| Tips | Utedo ved mål (gamle DNT-hytta) |
Høgevarde på 17. mai! Hvorfor ikke? Når jentungen er voksen, samboer skal sove etter nattevakt på Ullevål sykehus og ingen barnebarn skal trilles? Bikkja og jeg er enige. Fjellets ro frister mer enn ustemte skolekorps og russebil-støy. Vi pakker det nødvendige i bybobilen, og sen ettermiddag 16. mai setter vi kursen fra Nittedal mot Norefjell-platået og Tempelseter i Eggedal.
Parkering Tempelseter
Vel fremme ved den store parkeringsplassen på 924 meters høyde, går vi til ro. Aldeles alene! Ett av Norefjells mange hyttefelt breier seg ut foran oss, men ikke i én av hyttene ser vi lys når mørket siger på. Folk flest vil tydeligvis være hjemme på nasjonaldagen! P-plassen ligger for øvrig bak kafeteriaen Tempelseter Trollstue. Men den holder åpent kun i helgene, og selvsagt ikke på 17. mai.
Om morgenen er vi tidlig i gang. Fortsatt alene. Frokost, kaffe. Pakke den minste ryggsekken med ekstra klær og mat til to- og firbent. Flagget er selvsagt med. Friskt fjellvann vet jeg finnes ganske tidlig på turen, så jeg venter med å fylle vannflaskene.
Bom – og strafferunde
Nesten før vi har startet går vi feil. Etter elva/bekken der vi fyller vann deler nemlig grusveien seg. Mot høyre en sti. Der ser vi bare et blåmerke. Hm! Mot venstre går det en finere liten grusvei, tidvis med klopper. Kanskje den røde T-en vi ser etter snart dukker opp den veien? Men nei. Vi ender opp mot et nytt hyttefelt. Snur og går tilbake. Og der får et par nærsynte glugger syn på en bokstav som nesten er vasket ut av vær og vind. Ny rødmaling her, DNT!
Med tjue minutters strafferunde i bagasjen er vi endelig i gang, på nordøstlig kurs, mer eller mindre rett på Høgevarde. Først på sti spedd opp med en del stein, og etter hvert stort sett bare på hardtrampet jord.
Vi som er godt voksne er gjerne opptatt av mulighetene for å gå på do underveis, og la det bare være sagt – de første par kilometerene så finnes det muligheter til å stikke seg vekk, skulle det bli «krise». Siden blir det helt åpent. Drar en ned buksa der, blir en sittende som en «shitting duck». Men hold ut! På den gamle DNT-hytta (det finnes en ny der, også) er det utedo. Les om DNT-hyttene her!
Det har ikke vært mye snø denne vinteren. Og 17. mai går vi enkelt og tørrskodde opp til Høgevarde. Men en og annen hvit flekk finnes det jo. Og etter to-tre kilometer får en snøelskende portugisisk vannhund sin belønning! Johooo!
Utsikt mot Gaustatoppen
Vi fortsetter oppover stien, som etter hvert også er merket med staur. Stigningen er jevn og relativt slak. Topo GPS-appen på mobiltelefonen viser tydelig hvor stien svinger av mot turisthyttene, og at selve toppen er litt forbi og nordøst disse, på andre siden av Høgevardetjenn. Snart ser vi den gamle og den nye DNT-hytta ned til høyre for oss, men vi fortsetter videre mot selve Høgevarde.
Etter 15-20 minutter til, brattere mot slutten, er vi oppe! Utsikten er formidabel. Det sies at bare Gaustatoppen har bedre utsikt av alle toppene i denne landsdelen. Og nettopp Gaustatoppen ser vi tydelig i det fjerne.
Flere med flagg
Ikke før har vi satt oss, så dukker det opp et ungt par med hund. Etter rasten rusler vi ned til DNT-hyttene, og treffer på en trivelig nordlending. Videre nedover mot Tempelseter dukker stadig flere opp. Alle smørblide, med flagg stikkende opp av sekkene. Og da vi kommer ned til p-plassen igjen, har bybobilen fått selskap.
Tiden vi har ført inn i tabellen er fratrukket de tyve minuttene som gikk med da vi gikk feil i starten. Ned bruker vi 1 time og 45 minutter. Lenger tid, og det skyldes flere stopp og hyggelige passiarer med folk på vei oppover.
Summa summarum er uansett Tempelseter-Høgevarde en ganske lett tur i finvær. Og som sagt – utsikten fra toppen er fantastisk! På vei hjem til Nittedal gjør vi ellers noe vi aldri har gjort før – svinger av på Jevnaker, og kjører ned til skulpturparken Kistefos. Det viser seg å bli en wov-opplevelse…
