«Høydeskrekk er sterk og ofte ukontrollerbar angstreaksjon for høyde hvis personen er over bakken og kan se ned.» (Store Norske Leksikon)

Jeg skjelver som et aspeløv! Hjertet dunker som motorstempler. På alle fire kryper jeg mot den lille avsatsen Ninni for en stund siden utvunget gikk ut på. Etter noen meter og en evighet er jeg fremme. Setter meg. Kjemper mot panikken, lukker øynene og prøver å få kontroll over pusten. Prøver å ikke tenke på avgrunnen rundt meg.

Dette skjedde på en fjelltur på Gran Canaria i 2013. Ninni og jeg hadde gått ut til den fantastiske Roque Nublo, og det var der min fjell- og høydevante kjæreste fikk for seg at hun skulle ut på avsatsen i nærheten. I motsetning til meg har Ninni aldri balt med høydeskrekk. Og dette var slettes ikke første og siste gang hun gjorde ting jeg ikke våget eller knapt våget. Noen få ganger hadde vi avbrutt turer, fordi det var luftige partier jeg vegret meg mot å gå.

Akrofobi – en begrensning

Hvorfor så redd? «Akrofobi» er et annet navn på høydeskrekk. For høydeskrekk er en fobi. En intens frykt som ikke står i forhold til situasjonen, og som blant annet fører til skjelvinger og økt hjertefrekvens. En naturlig konsekvens er at man prøver å unngå situasjoner som utløser frykten.

Jeg innså at høydeskrekken min var en begrensning. For meg, og dermed for oss. Jeg var nødt til å prøve og gjøre noe med den! Det var ikke slik at jeg ikke turte gå opp i en høy stige. Slike ting har jeg aldri hatt problemer med. Det var når det ble virkelig luftig til fjells at det stoppet opp. Det var da angsten hugg til og lammet kroppen. Tanken på falle, falle, falle…og bli knust.

Fjellet er terapeuten

Det finnes psykologer og sikkert andre fagfolk som tilbyr hjelp mot høydeskrekk. Uansett er kognitiv terapi ansett som den mest effektive metoden for å mestre en fobi. Og det var gjennom en enkel versjon av slik terapi jeg i løpet av noen år erstattet høydeskrekken med hva jeg vil kalle høyderespekt. Jeg våger, uten å gamble med sikkerheten!

Jeg gikk i terapi. Gikk i fjellet i terapi. For i fjellheimen er det fjellene selv som er «terapeuter». Etter den mentalt tøffe opplevelsen på Gran Canaria begynte jeg bevisst å utsette meg for gradvis mer utfordrende høyder. Jeg pushet grensene forsiktig, og grensene for hva jeg turde endret seg gradvis. Ingen «rocket science», altså. Når angsten kom, jobbet jeg med pust, puls og det mentale. Roet meg ned til anfallet gikk over. Det fungerte. Høydeskrekken avtok gradvis de neste årene.

Bekreftelsen

Det var egentlig på en topptur til Trohornet på Engeløya i Steigen i 2019, at det virkelig gikk opp for meg at noe hadde skjedd. På vei opp gikk Ninni ut på en liten avsats over en gedigen avgrunn, mens jeg fotograferte. Selv ville jeg der og da ikke gjøre det samme.

Men på veien ned tenkte jeg – hvorfor ikke? Vi byttet roller. Jeg gikk ut på avsatsen, uten å merke noe spesielt. Ble stående der. Nyte. «Jeg strekker meg ikke særlig lenger enn dette», flirte Ninni etterpå. Og applauderte. Da skjønte jeg at mye hadde skjedd etter 2013.

Det viktige er jo ikke å få tatt tøffe bilder til sosiale nettsteder. Det viktige er at vi i dag kan gå alle typer turer sammen, også de som har luftige partier! Jeg er ikke lenger en «festbrems» når vi vandrer.

De endelige bekreftelsene på at terapien har fungert fikk jeg sommeren 2021. I juni dro jeg alene på en ukes tur til Ryfylke, der jeg først sto på Kjeragbolten, og dagen etter satt på kanten av Preikestolen. Da jeg temmelig avslappet kikket ned på Lysefjorden, 400 meter under meg, tenkte jeg på avsatsen ved Roque Nublo. Kjente på en sterk tilfredsstillelse over at hode og kropp i dag spiller på lag også når naturen er på sitt mest spektakulære, sett ovenfra og ned. Høydeskrekken er historie!