Parkering	Øygarstølen
Nivå	Krevende
Distanse	4,5-5 km
Tid	2-2,5 timer en vei.
Total stigning	393 meter
Tips	Ingen bensinstasjon i Lysebotn. Ingen toaletter langs ruta.

Kjeragbolten befinner seg på Kjerag, som er det høyeste fjellet i Lysefjorden-regionen i Ryfylke, og rager tusen meter over fjorden. Og fjellet var neppe berømt var det ikke for denne store steinen som har kilt seg fast i en diger sprekk i fjellet. For den som tør er det mulig å skreve over til den. Før en eventuelt tar det skrittet, må man reise til Lysebotn via Riksvei 500 fra Sirdal, eller via en av fergene som går på fjorden (sjekk om de kan ta med akkurat din bobil!). Turen til Kjeragbolten starter ved Øygarstøl, noen hårnålssvinger og en klaustrofobisk tunnel ovenfor selve Lysebotn. På den gamle stølen finner man nå det spektakulære spisestedet som kalles «Ørneredet».

Her er det en diger p-plass, der du avkreves 300 kroner for å stå på dagtid. Inkludert i prisen er det tilgang til toaletter og godt drikkevann til vannflaskene, som du også får mulighet til å fylle et par-tre ganger underveis.

Camping – eller fricamping

Om natten er plassen stengt, og eventuell overnatting må skje ved fricamping for eksempel før man begynner nedkjøringen til Lysebotn, eller på Lysebotn Camping Resort helt nede ved fjorden. Derfra kan man med litt flaks se basehoppere som stuper ut i det fra Kjeragplatået, og gjerne lander på campingplassen. Denne campingen er åpenbart en smule omstridt. På Trip Advisor står det alt fra ros til ren slakt. Selv hadde jeg et fint oppholdet der. Personalet var vennlig og imøtekommende, og sanitærrommene rene, om enn temmelig nedslitte.

Personlig ville jeg normalt uansett ha fricampet, men nå hadde jeg gjort en avtale om å ankomme campingen den dagen, og det var null mobilsignaler på den nydelige plassen jeg fant oppe i høyden. Anstendighet fikk komme foran en akutt lyst til å sove alene. Hovedsaken var å gå til Kjeragbolten dagen etter!

Bratt start

Turen til Kjeragbolten er ikke lang eller veldig krevende, er du vant til timelange vandringer i fjellene. Likevel betegnes den som «krevende», for eksempel på ut.no. Det kan skyldes enkelte partier – som starten – der det går temmelig bratt oppover, og det ganske lenge. Stolper med kjetting er satt opp her og der, og kan noen ganger være kjekke å holde i. Det er altså som med mange turer – de kan ha krevende partier, uten å oppleves som krevende samlet sett. Og som kjent er alt relativt. Det som er lett for én, kan være tungt for en annen.

Anbefalt: lette fjellsko

Den joviale p-vakten som tar betaling og gir gode råd til vandrere, ser at jeg har på fjellstøvler, og råder meg til å gå med fjellsko. Det har jeg også med i bybobilen – og rådet var godt! Skoene er langt lettere enn støvlene, og sålene biter seg godt fast i det ru berget. Det er lite snø å se, og terrenget er ikke vanskeligere enn at det holder med sko! Som tidligere nevnt går det først oppover en god stund, før det flater ut og fortsetter ned og bortover, før det igjen blir stigning. Etter rundt tre kilometer flater det mer ut videre mot målet.

Personlig synes jeg det er ganske lettgått her, uten særlige utfordringer. Stien er godt merket med skilt, røde T-er og varder. Luftig blir det ikke før du kommer frem! Etter cirka en time og tre kvarter er jeg ved bolten. Den fastkilte steinen er faktisk litt mindre enn hva jeg trodde (les: håpet). Kun to voksne menn er på stedet, og jeg får en av dem til å fotografere meg på bolten. Det verste er å komme ut på den, men heldigvis er det et lite metalløye å tre en finger inn i før en skrever over. Den er kjekk å ha, om enn kanskje mest rent psykologisk. Ute på steinen gjelder det å stå i ro uten å tenke for mye, og særlig ikke på at det er én kilometer luft under steinen.

Basehoppere

Etterpå ser jeg at det befinner seg personer på Kjeragplatået, som er blitt en av verdens mest kjent steder for basehopping. Jeg går dit, noe som tar drøye tjue minutter. Tre menn slapper av i sola. Steinar Svela Madland fra Randaberg, Kim Stian Møller fra Stavanger og østlendingen Kjell Ole Hærnes venter på båten som skal være backup og ta dem med inn til Lysebotn etter basehoppet. Tre jordnære og trivelige karer; aktive i SBK BASE, som har hovedkvarter nettopp i Lysebotn, og også driver med utleie av blant annet elsykler og SUP-brett.

Kapteinens sprakende røst høres på walkie talkie, og karene begynner å kle på seg hopputstyret. Hærnes hopper med vingedrakt; de andre to i tradisjonelle hoppdresser med små hull som øker løfteevnen. Så er de klare. Det telles ned, og utfor kanten forsvinner de – Madland med en bevisst baklengs rotasjon. Madland og Møller lander trygt ikke lenge etter, mens det drøyer litt før mannen i vingedrakt glir inn fra en snartur utover fjorden.

Tilbake ved Kjeragbolten ser jeg at det nå befinner seg betydelig flere her. De fleste dropper bolten, og tar heller frem matpakke og termos og nyter den spektakulære utsikten. Noen går utpå uten store kvaler, og enkelte overvinner høydeskrekken og tar skjelvende sjansen. Uansett deler de en fin tur og minneverdig opplevelse!

Jeg starter klokka igjen, kaster på litt «køl», og er nede ved bybobilen etter halvannen time. De fleste bør altså klare nedturen greit på to timer når forholdene er gode.