Knutshøe (1517 moh)

Parkering	P-plass i Vargebakken ved Valdresflya
Nivå	Krevende
Distanse	13 km
Total stigning	662 meter
Tid	4 timer og ett kvarter (rundtur)
Tips	Start tidlig – p-plass blir fort full

«Besseggens tøffe lillebror», kalles Knutshøe ofte. Undertegnede gikk den første gang i september 2013, med samboer Ninni. Jeg var fersk som fjellvandrer den gangen, og inntrykket var nok noe annerledes da jeg gikk denne flotte turen alene, i august 2021. Det er denne siste turen beskrivelsen her baserer seg på.

Vargebakken p-plass

I 2013 var det vanskelig å få parkert når man skulle gå Knutshøe. I dag er det laget en fin p-plass i Vargebakken, litt nedenfor Valdresflya, akkurat der stien mot fjellet starter. Men den burde vært minst dobbelt så stor. Knutshøes popularitet er økende, og plassen blir fort fylt opp. Så kom tidlig eller sent!

En grei måte å sørge for tidlig start, er å fricampe på Valdresflya. Vi har fricampet et sted (sjekk foto) noen få kilometer unna p-plassen flere ganger, og det fungerer utmerket, bortsett fra at det er dårlig med nett der.

Bratt start

Mens vi ikke hadde nølt med å ta med oss hunden over Besseggen, ville vi neppe tatt den med over Knutshøe. Årsaken er at fjellet har et par steder hvor det må klyves opp ganske bratt, og det flere meter. Den firbente skal ha en del fjellgeit-gener for å ta seg opp der, og det er vanskelig å løfte/dytte. Er bikkja liten, får du ta den i sekken!

Knutshøe starter med det ene av disse to klyve-partiene, men før vi kommer så langt rusler vi på sti innover fra p-plassen, og fyller vannflasken med friskt fjellvann under ei bro over elva Varga. Det byr seg ikke flere anledninger før du er nede fra fjellet igjen.

Etterpå møtes vi av en plakat som forbereder oss på at Knutshøe ikke er «a walk in the park», og at man må regne med å bruke 5-6 timer. Det opplyses også om de bratte partiene ved starten og ved toppunktet. Rådet om å gå med skikkelig fottøy bør følges!

Så starter selve turen over fjellet! Vi klyver oppover, og konsentrerer oss om å finne gode tak underveis. Det er fort å lage små ras her, så det kan være smart å gå en om gangen, er man flere på tur. Snart er vi oppe, med vannet Nedre Leirungen mot høyre. Vi skal senere konkludere med at det neste klyve-partiet er enklere enn dette første. Knutshøes vanskeligste parti kommer altså helt i starten!

Utsikt mot Gjende

Knutshøe tas av de fleste som en rundtur. Man går over hele ryggen og ned igjen på andre siden. Så svinger man til venstre og går Leirungsdalen tilbake. Selvsagt kan man gå opp til toppen, for eksempel, og så gå tilbake samme vei. Det vil ta kortere tid enn rundturen. Vi valgte rundturen. Ryggen er bred, og stien hele tiden hardtrampet og lett å gå på. Fjellet er mindre kupert enn storesøster Besseggen.

Til venstre, lenger fremme, ser vi fort vannet Øvre Leirungen, og senere blir Gjende – Jotunheimens største innsjø – tydeligere forover og mot høyre. Vi skimter Gjendebåten, som har levert en skokk turister på Memurubu. De skal gå Besseggen, som vi ser tydelig i all sin langstrakte velde.

Selv om ryggen er bred, er det bratt ned på sidene, og man skal ikke forville seg vekk fra stien. Heldigvis er det nydelig vær når vi går, og stien er markert og enkel å følge.

Det neste klyvepartiet kommer etter at vi har gått i halvannen times tid. Når du er ferdig med det, befinner du deg 1517 meter over havet, og utsikten er fantastisk i alle retninger.

Stien over Knutshøe er ikke merket, bortsett fra når vi begynner på veien ned. Da oppdager vi en rød flekk og et skilt – nok plassert der for at man skal velge riktig vei nedover.

Lang retur i Leirungsdalen

Vi går ned fra fjellet, noe som ikke byr på særlige utfordringer, bortsett fra litt roting med stien nederst mot elva. Før vi kommer ned får vi et flott overblikk over strekningen vi skal gå tilbake.

Så er vi nede ved elva Leirungsåi, og kan begynne den temmelig lange veien i Leirungsdalen, tilbake til p-plassen. Stien er tydelig og lettgått, og følger for det meste fjellet, med elva og Øvre Leirungen til høyre.

Men valg får man. Hovedstien går mot fjellet, men vi velger etter hvert en sti som går tett ved vannet, for siden å dreie inn mot hovedstien igjen (bildet viser hvor de to stiene møtes). Deretter er det rake veien tilbake til starten på turen, til plakaten vi tidligere refererte til står.

Så er det sjarmøretappen tilbake til parkeringplassen, som nå er full. Garmin Fenix 6-klokka viser at vi har brukt fire timer og sytten minutter. I tillegg kommer en halvtimes matpause. Ingen veldig lang tur, altså, men likevel en skikkelig tur med visse utfordringer.

Sammenlignet med Besseggen? Bedre så lenge man er på fjellet, men returen er litt langdryg.

Nasjonal Turistvei Valdresflye er for øvrig i seg selv en godbit for bobilfolk, enten man vil ut på fotttur eller ei. Den er vinterstengt, men så sent som i november kan det være fantastisk her, noe du kan oppleve i dette reisebrevet fra vieveier.no.