Med hund på tur

Med hund på tur

Det er ikke bare vi mennesker som elsker friluftsliv og turer. Alle som har hund med på vandringer i skog og fjell, vet at våre firbente venner setter minst like stor pris på disse aktivitetene som vi gjør.

Men hunder behøver også ekstra stell og omsorg når de lange turene gås. Det skal vi komme tilbake til lenger nede i artikkelen. For først vil vi introdusere dere for hunden vi alltid har med i bybobilen og på turene våre: Alva – en portugisisk vannhund, født i Sverige 18. februar 2017.

Portugisisk vannhund
Portugisisk vannhund
Allergivennlige og spreke

Portugisiske vannhunder har ikke underpels og røyter ikke, og er såkalt «allergivennlige». Det var en av grunnene til at vi valgte en «portis», som de ofte kalles, siden undertegnede har reagert allergisk på en del hunder (har heldigvis aldri reagert på vår hunds pels).

En annen viktig grunn var at vi først og fremst ønsket oss en turvenn. En sprek hund som ville kunne være med oss på alle våre turer i skog og fjell.

Bilde av Alva som valp.

De første ukene etter at vi hentet den to måneder gamle valpen, fikk den nøye seg med å utforske en 2,6 mål stor tomt med mye spennende å snuse på. Men ikke lenge etterpå fikk hun sin første tur i skogen og åsene bak huset i Åneby. Stier på kryss og tvers, kilometer på kilometer. En område der Alva i årenes løp har tilbakelagt mange mil gjennom alle fire årstider.

Alva i firsprang vinterstid.
Bobilhund

Selvsagt har ikke turene begrenset seg til vår del av Nordmarka. Alva har vært med på utallige turer der bybobilen har vært base camp.

I 2020 noterte hun seg for sin første 2000-meter, som ble Geite i Jotunheimen. Få dager senere ble Snøhetta beseiret, og samme sommer gikk hun Romsdalseggen uten problemer.

De fleste turene går Alva med «mamma og pappa», men hun har også vært med større flokker med gode venner på turer. Og når portisen vår får ryggsekk på, som sine tobente kamerater, vandrer hun synlig stolt av gårde på stiene.

Alva og storflokken i Grimsdalen i Rondane.
Grimsdalen, Rondane
Problemer og løsninger

Vi er på ingen måter eksperter på hunder, bare så det er sagt. Men en del erfaringer har vi gjort oss, og deler de gjerne!

Å gå på lange turer med hund kan ha sine utfordringer. Vann, for eksempel. Ikke alle ganger leverer naturen varene underveis, og slik bør sjekkes i den grad det er mulig. I våre turinnlegg forsøker vi alltid å informere om dette. Uansett har vi alltid med vann i egen spesialflaske til Alva, pluss en ekstraflaske.

Er det varmt og hunden ikke får nok drikke kan den bli dehydrert. Da må turen avbrytes, eller man må ta nedkjølende pauser i skygge – drikke litt vann og slappe av.

Etter turen til Snøhetta opplevde vi også at Alva gikk stivt dagen etterpå. Vi antok det var blitt litt vel mye de siste dagene, så vi tok en pause på 3-4 dager der vi bare ruslet korte og enkle småturer i lavlandet. Etterpå virket hun «fit for fight» igjen, men lærdommen tar vi med oss – ikke overdriv!

En annen ting vi har erfart at vi alltid skal ha med oss, er potesalve og potesokker for berg. Det virker som om særlig visse typer berg er utfordrende for poter.

Potesalve og potesokker for berg.
Hoggorm

En annen ting vi alltid har i bakhodet på tur, i hvert fall så lenge vi befinner oss sør for Troms og under tregrensen, er faren for hoggorm. En fare som ikke skal overdrives, men vi vet av smertelig erfaring at giftige hugg kan forekomme.

Alva var bare et drøy år gammel, da ulykken skjedde i Nordmarka, et par kilometer fra Åneby. Hun ble bitt i snuten av en hoggorm! Og det var et bitt med gift!

Snuten svulmet raskt opp, og allmenntilstanden ble fort dårligere. Min samboer, som var den som var ute med Alva, skjønte at hunden måtte bæres. Det er nemlig slik at giften fra hoggorm kan spre seg raskere i hundens kropp hvis den beveger seg. Så en bitt hund bør enten holdes i ro, bæres eller gå rolig.

En stor hund kan være for tung å bære. Alva veide rundt 20 kilo, og samboeren klarte utrolig nok å legge henne i riktig bæreposisjon på nakken og frakte henne hjem. Derfra var det kort vei til dyrlege.

Situasjonen var alvorlig, og Alva måtte legges inn til kontinuerlig overvåking i to døgn. Hun ble frisk, og fikk ingen mén. Heldigvis hadde vi forsikring, for regningen på behandlingen kom på 24 000 kroner.

I dag er vi mer på vakt. Er det litt uoversiktlig på stien korter vi inn båndet. Er det direkte uoversiktlig, må hun gå bak oss. Det er jo også slik at hoggormer ikke har vanlig hørsel, men føler vibrasjoner i bakken. Mine nesten 80 kilo «høres» nok bedre enn Alvas 20!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Translate »
Rull til toppen