Røros

Røros kalles ofte for «Bergstaden» – et uttrykk satt sammen av «Berg» og «Stad». Så har da Røros en unik historie med bergverksdrift, noe byen den dag i dag preges sterkt av, til tross for at utvinning av malm og mineraler ikke lenger foregår.

I dag er Røros mest kjent som yndet turistmål i Trøndelag. Ikke minst for oss som kjører bobil. Særlig byens hovedgate er populær, med sine butikker, restauranter og kaféer. Den klatrer opp til den flotte Røros kirke, bygget i perioden 1780-84, bekostet av Røros kobberverk.

Kirka kalles gjerne for «Bergstadens ziir». «Zir» er i følge Store Norske Leksikon et gammelmodig uttrykk for «prakt» eller «pryd».

Vi har besøkt byen ved to anledninger; siste gang sommeren 2022. Bybobilen parkerer vi i begge tilfeller på p-plassen like nedenfor sentrum. Overnatting/camping er ikke tillat her, men bare noen hundre meter unna ligger Røros ILs bobilparkering ved Øra stadion.

Det var i 1644 det ble funnet kobbermalm i Rørosfjellene. Den gangen var det intet tettsted her – bare noen spredte gårdsbruk. Men funnet endret alt! Industri ble raskt etablert, og bergstaden Røros vokste frem, med sine to parallelle hovedgater (Kjerkgata og Bergmannsgata) og rettvinklede kvartaler.

Kunst og kaféer

Vi rusler oppover Kjerkgata, som i dag byr på en rekke butikker, restauranter, kafeer og kunstutsalg. Alt er bygget i tre. Alt har en spennende historie. Som for eksempel den velkjente Skanckegården, som startet med firmaet Lars Skancke, grunnlagt allerede i 1874. I dag mest kjent for Skanckebua, som er en livlig gastropub med servering ute og inne.

I Kjerkgata er det gjerne et yrende liv i høysesongen. I shoppingmodus sikksakker vi oss oppover mot kirka. Titter på klær, og går innom den svært så spesielle Lysgaard-butikken, med keramikk-arbeidene til kunstneren Per Lysgaard.

I det hele tatt tar kunstnere og deres utsalgssteder temmelig stor plass i Røros, og bidrar til den spesielle stemningen man finner i Bergstaden.

Verdensarv

Oppe ved kirken dreier vi mot høyre, og kommer inn i området og bebyggelsen som virkelig preger og definerer Røros: kobberutvinningen, som foregikk i hele 333 år. Voldsomme slagghauger og røslige bygninger møter oss, samt de gamle bygatene med sine sjarmerende småhus i tre.

Så spesielt er dette, at Røros allerede i 1980 kom på UNESCOs liste over verdens kultur- og naturarv. Den såkalte Circumferensen – privilegieområdet som Røros Kobberverk ble tildelt i 1646 – kom med i 2010. Det formelle navnet er «Verdensarvstedet Røros bergstad og Cirkusferensen». Les mer om det her!

Selvsagt er et museum på plass, og uteområdet med slaggplassene er en del av dette. Rørosmuseet Smelthytta har ellers utstillinger med en stor samling av kulturhistoriske gjenstander, tegninger og fotografier. Og man kan året rundt melde seg på omvisning i Olavsgruva. Fra slagghaugene ved Smelthytta kan man så gå ned Sleggveien med sine gamle trebygninger, der blant annet reisende, håndverkere og løsarbeidere bodde.

Summa summarum – Røros er et perfekt sted for et avbrekk. Parker bobilen, ta til gatene, se og lær, og nyt litt mat og drikke, for eksempel på en av de mange utekafeene som finnes her. Dette er et levende sted, med mange typer arrangementer. Kjøpesenter er det her også – selvsagt bygget i tre.

Rose Mobil – bobilen fra Røros

I undertegnedes bok «Camping – det gode liv langs landeveien» kan man lese en utfyllende historie om et norsk bobilmerke, produsert av Røros Industrier. Arve Opsahl AS i Trondheim sto bak. Rose Mobil var navnet. Bakgrunnen for navnet var «Rø-ros». Og i logoen var det dessuten en rød rose som skulle symbolisere kjærligheten til bobillivet. Chassisene var Fiat Ducato og Citroën C25. Rose Mobil ble produsert i tidsrommet 1986-88, og i alt ble 58 stykker laget. De fleste ble solgt i Sverige.