Parkering	Tivoli – noen km forbi Joker-butikken i retning Bøsanden
Nivå	Middels
Distanse	2,35 km én vei
Tid	1,5 time opp
Total stigning	330 meter
Tips	Beiteområde – ha hunden i bånd

Vesthornet leverer! For uansett hvor man klyver opp på Engeløya i Steigen en klarværsdag, er belønningen formidabel. Spisse fjell, hvite strender og blått hav. Og så kronen på verket – Lofotveggen!

Vi har ved et tidligere besøk her, gått de to høyeste toppturene – Prestkona og Trohornet. Da vi på ny besøkte Engeløya, i august 2021, gikk vi først ruta fra Festningen (Batterie Dietl) til p-plassen som kalles Tivoli. Deretter gikk vi langs veien tilbake til campingen. Men fra Tivoli går det også en rute til toppen av fjellet Vesthornet. Og vil man gå en riktig lang tur, kan man jo ta begge i samme slengen!

Blaut start

Men vi tar dem altså etter hverandre, to påfølgende dager, og mellom dagene overnatter vi på favorittplassen Bø Camping. Dag 2 kjøres bybobilen bort til parkeringen ved turens start (camping er forbudt på p-plassen).

Som det står på info-skiltet ved start, er dette en tur «for hele familien». Starten ser innbydende ut, og en stund går vi tørrskodde og turglade i blandingsskog, bruker en trapp over et piggtrådgjerde (dette er beitemark) og langs gjerdet til noen høyspentledninger. Stien er krydret med Turistforeningens røde merker, så her trår du ikke feil.

Etter en halvtimes tid, når vi nærmer oss foten av fjellet, må vi forsere noen meter der myra skvulper over, og vi må hoppe på kryss og tvers for ikke å bli blaute på bena. Vi har lest at Turistforeningen skal få på plass et par klopper, og da vil saken være biff (PS: denne turen ble ryddet i 2020, så det tar nok bare litt tid før slike detaljer er på plass)!

I ørnens rike

Så er vi fremme ved selve fjellet, og det blir brattere stigning. Stien dreier 180 grader, slik at vi nå går mot vestkysten, der vi startet. Vi kommer snart ut av kratt og småskog, og opp i et åpnere terreng. Før siste etappe mot toppen dukker det opp en liten rød hytte, som visstnok ikke er akkurat det, men et bygg Forsvaret eier.

Det går flere sauestier hit og dit den siste biten, og vi velger å holde oss mot venstre, der vi sikksakker oss oppover, mens vi går mer rett på hytta på vei ned igjen. Utsikten når vi snur oss mot venstre er som vi er bortskjemt med på Engeløya. «Breathtaking», som briter vil si, med Lofotveggen som toppen(e) av det hele.

Vi er forøvrig ikke alene! Vi er overvåket, men ikke av Forsvaret eller PST. Steigen har landets tetteste bestand av havørn, og det må vel være en av dem som vaktsom og nysgjerrig sirkler over oss?

Kaffe og kringsjå

Så er vi oppe! Vi har brukt knappe halvannen time, men går antakeligvis fortere enn snittet. Men mer enn et par timer trenger du uansett neppe, så dette er en tur som ikke beslaglegger hele dagen. Så er det å finne frem termos og matpakke. Portisen Alva leter etter godbiter vi slenger omkring. Livet er herlig, dere! Heldige er vi, som får kjenne på en slik sterk livsglede.