Med bybobil til Wales

Under vår reise i England og Wales tilbringer vi først en ukes tid i det sørlige England og Devon/Cornwall, før vi drar til Midlands, grevskapet Worcestershire (sausen, dere vet!) og Broadway Caravan and Motorhome Club Site for å se på verdens eldste campingvogn The Wanderer. Derfra tar vi oss nordvestover på digre hektiske motorveier, mot langt fredeligere Wales og Snowdonia. Underveis stanser vi på en motorvei-typisk diger servicestasjon, fyller diesel og magesekker, og betaler til kvinnen i kassen. Som sier «thanks lof». Enda vi aldri har møtt henne før. Det er slikt jovialt prat man gjerne hører, når man nærmer seg Liverpool og Manchester.

Snowdonia

Trafikken avtar når vi passerer grensen til Wales, selv om det er sommerferie og Wales er et populært ferieland for briter. Bare drøye tre av Storbritannias 67 millioner bor her. Topografien skiller seg ut med høyland og daler. Men det kanskje aller flotteste i Wales er kysten, med sine fargerike landsbyer!

Det walisiske språket (keltisk) er såpass utbredt at rundt 20 prosent av innbyggerne behersker det. Og selvsagt har alle skilt både et engelsk og et walisisk navn. Ikke minst i fjellområdet og nasjonalparken Snowdonia, der vi starter oppholdet, er walisisk utbredt. Vi hører det stadig vekk og forstår ikke et kvekk.

Vi tar første kveld og natt i den sjarmerende kystbyen Llanfairfechan, der vi får plass på Hafod Holidays – en liten campingplass i bakhagen til en småbarnsfamilie. Bybobilen parkeres før vi rusler bort til sentrum og ned til havnen. Det er vårt første møte med en walisisk småby – typisk med fargerike murhus, vakker kirke, dempet tempo og jovial stemning. Vi er solgt og nyter kvelden!

Snowdonia (Eryri på walisisk) har fått sitt navn fra fjellet Snowdon, som er Wales’ høyeste. Vårt første mål i landet er å ta denne toppturen, og beskrivelsen av den finnes i et eget innlegg nederst i dette innlegget. Vi blir i området noen dager, for her er mye å se og oppleve. For eksempel i turistmagneten og landsbyen Llanberis, som har en historie med produksjon av skifer, inkludert skifermuseet National Slate Museum. Ikke bare det – her er stier man kan gå, som tar oss gjennom landsbyen så vel som skiferhistorie. For ikke å glemme de hobbit-aktige damptogene Llanberis Lake Railway og Snowdon Mountain Railway.

Snowdon Mountain Railway

Vi er i området noen dager. Gjentatte ganger kjører vi bort til en landsby som i seg selv ikke er spesielt sjarmerende, men som kan skilte med verdens lengste stedsnavn. Selvsagt en grunn god nok til at turistene kommer med sine kameraer. For vår del dreier det seg mest om at Llanfairpw…øh, landsbyen har en dugelig Coop.

En av dagene kjører vi til turistattraksjonen Portmeirion, som er en bitteliten «kunstig» landsby, eid av en stiftelse og bygget i italiensk stil. Ingen bor der; dette er en ren turistattraksjon. Vi er vant med at hunden vår kan være med over alt nå, men ved inngangspartiet møter vi en betuttet eldre brite med firbent kompis. «Hunder er forbudt her. Jeg har reist i Storbritannia i over førti år, og dette er første gang jeg ikke kan ha med hund i et uteområde.», sukker han. Så det var det. Et maleri av Portmeirion på den portable dassen utenfor inngangspartiet er alt vi kan vise dere.

Knust sidespeil

Etter Snowdon er vi snart klare for en ny topptur, nå til til Cader Idris. Etter å ha kommet ned igjen, velger vi å ta kvelden og natten på en nærliggende pub som er vert i Brit Stops. På Cross Foxes nyter vi høye velsmakende burgere, røslige chips og lokalt øl, før vi binger i bybobilen.

Så våkner vi til det første og eneste uhellet vi har i løpet av tre uker i England og Wales. Vi forlater pubens p-plass og kjører videre på en klassisk landsens vei i Storbritannia – smal og svingete, med vegetasjon helt innpå, men likevel med for oss uvant høy fartsgrense (ofte 60 miles – 92 km/t). Dette har vi gjort i et par uker nå, pytt-pytt. Vi har ikke hatt noen «tilbud», som de sier i rallysporten. Men i en uoversiktlig sving dukker dævelskapet opp. En varebil opp, så tett på oss at frua skriker til. Begge biler har korte speilfester. Men vi er så nær hverandre at speilene likevel møtes. Og begge knuses.

Vi stanser. Sjåføren i varebilen snur og kommer tilbake. Den høflige unge sjåføren kjenner prosedyren og har papirer klart. «Dette skjer av og til.», innrømmer han. Og får nok nytt speil til neste arbeidsdag. For oss er det verre. Det er fredag, og vi forstår fort at fredager er alle verkstedene i dette rurale området stengt. Vi ringer en stor Citroën-forhandler i Swansea. Og får vite at det er ti dagers ventetid på nytt sidespeil. Vi berger situasjonen med gaffatape. Det fungerer greit nok resten av ferien.

Fargerik kystby og ditto is

Vi har bestemt oss for å følge kysten sørover. Her ligger fargerike landsbyer på rekke og rad! Vi stanser blant annet i New Quay. Rusler rundt, kjøper fish’n chips, spiser deilig is (og Alva får hunde-isen de har her!) og søker ned mot stranden for å kjenne vinden lugge i håret. Apropos et ikke alltid helsebringende valg av kilokalorier – Storbritannia har faktisk det vestlige Europas feteste befolkning. Men skitt au – vi er på ferie!

New Quay

I innlegget om England har vi skrevet om det enorme antallet campingplasser som finnes i Storbritannia (rundt 11 000). Mange av dem drives i kombinasjon med gårdsbruk. Og vi sjekker inn på et klassisk og sjarmerende eksempel på dette – Wenallt Farm Campsite. Natta blir vind- og regnfull, med stormkast på kysten, noe som er svært uvanlig i august. Vi klarer oss fint med dempet belysning og rødvin bak stålplater, men synes synd på nabofamilien i telt som stadig er hastig ute for å stramme barduner.

Wenallt Farm Campsite

Storbritannias minste by

En by i Wales skal gjøre et særlig sterkt inntrykk på oss. St Davids i Pembrokeshire er ikke bare Storbritannias minste by, men også en by med fantastisk vakker katedral og nydelige stier og strender i nærheten. Vi kommer også til å huske St Davids spesielt godt takket være en utrolig tilfeldighet. Etter å ha tatt første natt på den litt rustikke St Davids Camping, fristes vi av Caerfai Bay Caravan & Tent Park. Sjefen sjøl, Ian Panton, forteller oss at det er en utstilling i National Park Visitor Center, om den norske seilskuten Ragna, som for et par mannsaldre siden gikk på grunn i en forrykende storm. Flere av sjøfolkene ble berget takket være heroisk innsats av lokale. Kort sagt – vi ser utstillingen, som dagen etterpå er over. Og journalist som undertegnede er – en fantastisk historie ender over fem sider i Vi Menn.

Vakker vikingeby

Turen langs kysten dreier østover igjen. Neste stopp blir Tenby – visstnok grunnlagt av norske vikinger, og lenge «bare» en fiskerlandsby. I dag er turisme klart viktigste næringsvei. Og det kan vi forstå. Tenby er uhyre sjarmerende og livlig sommerstid, og utrolig flott med sine rekker av fargerike murhus på oversiden av den store stranden. Vi parkerer bybobilen på en diger sentrumsnær p-plass, og rusler til sentrumsgatene på ti minutter. Kaffe, godt bakverk, titte på folkelivet, rusle i parker og nede i havnen. Og kjøpe noen øl fra et lokalt bryggeri. Herlig!

Foto: Matt Crighton / Crown Copyright

Brecon Beacons

Etter å ha tatt farvel med Tenby, kjører vi videre vestover, og forlater etter hvert kysten. Nasjonalparken Brecon Beacons er neste mål. Ikke minst fordi vi vil ta toppturen til Pen Y Fan, som er nasjonalparkens høyeste topp, og en velkjent turistattraksjon. Vi kjører til småbyen Brecon, og finner oss en trivelig og rolig campingplass noen få kilometer unna. Fra Brecon kan man faktisk se toppen av Pen Y Fan en klarværsdag.

Men så heldige er vi ikke denne gangen. Yr og tåkeskyer følger oss gjennom dagen og toppturen. Etterpå velger vi å returnere til den samme campingplassen og ta en ny natt der. Det blir vår siste natt i Wales. Avreisen med Eurotunnel nærmer seg. Og først vil vi ta et par ekstra dager i det sørlige England. Men vi takker for uforglemmelige dager i «Cymru».

Brecon

Videoen er basert på et animert reisekart laget på Pictramap – www.pictramap.com.

Turer i Wales

Translate »
Skroll til toppen