Galdhøpiggen (2469 moh)

Parkering	Spiterstulen
Nivå	Krevende
Distanse tur-retur	13 km
Tid totalt/opp	7 timer/3,50 timer
Total stigning	1393 meter
Tips	Det er ikke toalett på hytta på toppen.

Galdhøpiggen ble besteget første gang i 1850, av en gruppe klatrekyndige menn fra Lom, blant annet en bonde, en lærer og en kirkesanger. «Piggen» i navnet kommer av at det går stup ned i nord, sør og vest. Derfor ankommer vanlige dødelige fra øst.

Galdhøpiggen har to kjente startsteder – Juvasshytta og Spiterstulen. Førstnevnte innebærer en kortere og lettere rute, men man er avhengig av brefører. Fra Spiterstulen er veien opp til Norges høyeste fjell betydelig mer anstrengende, og kan noen ganger kjennes som en eneste lang motbakke. Men opp kommer du, er du i noenlunde bra form. For de fleste tar turen opp 4-5 timer. Å finne veien er lett, for stien er godt merket hele veien.

Pølse og brus på toppen

Når du kommer opp til hytta på Galdhøpiggen venter en potensiell belønning i form av mat og drikke – din egen eller noe kjøpt på hytta (kaffe, te, brus, pølser, sjokolade etc.). Det kan være så som så med dekning for bankterminalen, så forberede deg på å vippse eller betale kontant. Utsikten følger med på kjøpet, og i klarvær tar den pusten fra en.

Vi hadde ellers forventet å være en av få der oppe, men det var folksomt så det holdt. Det viste seg at Helse Midt-Norge (eller noe sånt) hadde lagt et team building-seminar til Juvasshytta, og denne dagen sto en tur til Galdhøpiggen på agendaen.

Bobilvennlige Spiterstulen

Spiterstulen fjellstue ligger for øvrig på 1100 meters høyde i Visdalen, omtrent midt i Jotunheimen. Dit kommer du via Riksveg 55 i Bøverdalen, der det er skiltet mot fjellstua. Spiterstulen satser aktivt på bobilsegmentet, og tilbyr flere oppstillingsplasser med strøm (se bildet under). Her er også muligheter for å tømme gråvann og toalett, og fylle på ferskvann. Servicehuset på p-plassen kan benyttes.

Som Relive-kartet viser, gikk vi ikke direkte fra Spiterstulen til Galdhøpiggen. Meningen var nemlig først å gå til toppen Styggehøe litt lenger sør, men vi brukte lang tid på å komme over elva Visa (fant senere ut at det er en bru der, ett eller annet sted), slet med flere bekker etter det, ga opp og gikk tilbake til fjellstua. Etter en rast der gikk undertegnede på ren trass til Galdhøpiggen – i motsetning til Ninni hadde jeg nemlig aldri vært på toppen før.