
Bolnatind (1389 moh.)
Parkering | Polarsirkelsenteret |
Nivå | Krevende |
Distanse | 11 km |
Tid | 2 timer 15 min. opp |
Total stigning | 775 meter |
Tips | Vær forberedt på stein – mye stein! |
Vi snublet nærmest over Bolnatind! Underveis mot nord gjorde vi nemlig som så mange andre – stanset ved Polarsirkelsenteret på Saltfjellet. Vi bestemte oss for å overnatte på den store plassen som er avsatt til bobiler (ved siden av den egentlig p-plassen til senteret), og da værmeldingen for dagen etter var særdeles god, sjekket vi om det var en fristende fjelltur å kunne ta før vi skulle dra videre.

Bønneflagg ved start
Og det var det. Starten var like over veien, faktisk. Til Bolnatind! Visstnok en av Ranas mest karakteristiske fjelltopper. Vi tok undergangen under E6, og fulgte veien bort til ei bru der tibetanske bønneflagg blafret i vinden. De fem flaggfargene symboliserer himmel, vind, brann, vann og jorden, og er ment å fremme fred, medfølelse, styrke og visdom. Hvorfor de henger her, aner vi ikke. Men et fargerikt innslag på en tur med mye grå stein, er det definitivt!

Vi fulgte stien oppover. Den er merket med små varder, men vi mer eller mindre overså dem. Målet var klart og tydelig foran oss, og i klarværet var det vel ikke mulig å bomme. Det gjaldt bare å finne en grei vei opp når stien tok slutt. Og det gjorde den da snart, og da var det stein, stein og atter stein. Fronten på fjellet var åpenbart bratt, så vi gikk litt til venstre (sørsiden) for fjellet, og sikksakket oss oppover ura.

Tar vi den, så tar vi den…
Vi hadde egentlig ikke sett for oss at vi skulle gå helt opp Bolnatind. Vi hadde bare satt av formiddagen, for å kunne være ute i finværet. Men som mange vet – det er fort gjort å komme i en «skal bare»-situasjon på fjellet. Tar vi den, så tar vi den! Og så bare ble det sånn, heldigvis, at vi gikk opp til den store varden på toppen. Derfra kunne vi skue ned på et Polarsirkelsenter i Lego-size.
Og selv om dette var en relativt krevende tur, brukte vi ikke mer tid enn vi hadde planlagt. Fire timer og atten minutter etter at vi dro fra bybobilen, var vi tilbake igjen. Litt mat og en kaffe, og en magnesium-tablett i hvert ben, så var vi klar for å kjøre videre.
