Kultursti Vevang snubler vi over, da vi stanser for toalett-tømming og dieselfylling ved Coop Vevang. Vi er på vei sørover igjen, etter et opphold på Averøy. Og har akkurat gjort oss ferdige med Atlanterhavsveien. Og hva er nå dette?, tenker vi – og rusler bort til det som i bunn og grunn er starten på kulturstien.

Vi rusler over veien, der kulturstien tar seg oppover i terrenget. Plakater forkynner at byggestart for stien var så sent som i 2020, og at dette hadde sammenheng med 75-årsmarkeringen for frigjøringen etter krigen. På Vevang bygget nemlig tyskerne et kystfort. Prosjektet er et samarbeid mellom fylkeskommune, kommune, Romsdalsbanken, private grunneiere og diverse frivillige. Og selv om det i dag kan oppleves som ferdig, skal det stadig videreutvikles.

Stien slynger seg svakt oppover på grus. Hele tiden dukker det opp nye kunstverk. Figurer, poesi malt på steiner. Og snart ender vi opp ved kunstverket «Steinsirkelen for fred», etablert av Vevang Internasjonale Sommerskole.

Bunkeren like ved fungerer åpenbart som backstage for arrangementer. Den ble i sin tid bygget av tyskerne, og bakgrunnen for dette kan man lese om på boards. Vi titter såvidt innom, åpent som det er. Og fortsetter så på grusstien til Bålhuset, som eies av Vevang vel, og er åpent for allmenheten. Flere steder underveis er det sitteplasser med storslagen utsikt over Hustadvika og Kvitholmen fyr.

Rimeligvis handler det en god del om krigens dager, når man går en kultursti på et gammelt kystforts grunn. Og store boards inviterer stadig vekk til ny læring om krigsårene på Vevang. Om anlegget, og om krigsfanger som arbeidet der. Historier fortelles, og i lys av dagens spente situasjon i Europa gjør det inntrykk å lese hva Nils Vevang uttalte etter krigen: «Vi skulle ha passet bedre på utgarden vår.». Etter et par kilometer, som vi bruker lang tid på, avsluttes runden ved scene-anlegget. Så rusler vi ned til campervanen igjen, kulturelt beriket og klare for nye kilometer langs landeveien.