Den blåmerkede toppturen til Paradiskollen i Lunner kommune har startsted på p-plass like ved Harestua togstasjons p-område. Derfra går det bratt oppover, men bare et lite stykke, før det flater ut, og vi fortsetter med litt mindre melkesyre gjennom furuskog, på klassisk fin norsk sti, med hardtrampet jord, barnåler, stein og røtter.

Forvirrende nok står det «Paradiskollen 4,5 km» på Turistforeningens skilt ved start, mens vår Garmin-klokke stopper på 3,7. Men ok, det viktigste er at vi bruker halvannen time opp til Romeriksåsenes høyeste topp, og det på en blanding av barmark og snø. På sommerføre lar det seg nok greit gjøre å gå opp på en drøy time.

Vi går vår fjelltur en tidlig aprildag, men våren er godt i gang, og sola varmer. Underveis, cirka halvveis, møter vi en bekk, men går du med hund er det likevel smart å ha med (eller fylle på) vann til toppen. Bruk for øvrig fjellsko eller -støvler, for ankelstøtte er kjekt å ha, og litt sump støter man gjerne på underveis, selv om stien for det aller meste er tørr og fin. Ett og annet stidele dukker opp, men det er bare å følge blåmerkene og skiltene oppover. Etter en halvtimes tid svinger vi mot høyre og følger grusveien Midtlivegen et kvarters tid, før vi svinger venstre og inn i furuskogen igjen ved det fjonge skiltet «Rudsætra».

Klatretau og sikteskive

Vi fortsetter på sti og over et par trebruer, tidvis i relativt nyplantet glissen skog på vei opp igjen etter snauhogst. Når vi nærmer oss toppen kommer det et kort og bratt parti der tau er lagt ut til hjelp. Bikkja bykser opp på «no time» som vanlig, for liksom å demonstrere sin fysiske overlegenhet.

Så er vi på Paradiskollen, og skuer øyeblikkelig sikteskiven som forteller oss at på en god dag skal man kunne skue Gaustatoppen i det fjerne. Harestuvannet ser vi i hvert fall godt, samt Harestua sentrum. Sikteskiva er til minne om rektor Halvard Kauserud, stå det. Åpenbart en lokal ildsjel og friluftsmann.

Like bortenfor sikteskiva står en falleferdig hytte med en benk som akkurat nå er perfekt for å komme i le for vinden. Skilt viser at man kan fortsette turen på umerket til Solobservatoriet.

Vi går ned igjen samme veg ned, til Midtlivegen. Der velger vi annen blåmerket rute som går direkte ned mot Monsrudvegen – den brede grusveien som starter der vi parkerte. Neppe særlig raskere, men snøfri sti denne aprildagen, og så er det jo greit med litt variasjon, selv om det er ørlite kjedelig å gå 1,4 km på grusvei.