Sikkilsdalshøa ligger i Langsua nasjonalpark, og man kan nå fjelltoppen fra Valdresflye og for eksempel Maurvangen camping. Eller – kanskje mer vanlig, og fire kilometer kortere – fra Sikkilsdalsseter fjellstue. Grusveien inn til turisthytta starter på samme punkt som Jotunheimvegen, og begge er bomveier. Frem til den betjente turisthytta er det to mil, og du ser bygningene en stund før du er der.

Sikkilsdalsseter fjellstue tillater også bobiler å stå over natten (300 kroner), og da kan også toalettene og dusjene i turisthytta benyttes. Ikke for det – her er det også fine utedasser. Med – slik tradisjonen er – bilder av kongefamilien. Vi nøler ikke. Å gå Sikkilsdalhøa herfra, og så bli værende over natten til neste dag, er en herlig totalopplevelse!

Til topps

Ruta til Sikkilsdalshøa er merket med varder og de velkjente røde T-ene fra Turistforeningen. Vi går forbi hyttene som ligger på oversiden av fjellhytta, og fortsetter oppover på en grusvei/traktorvei til vi møter en grind. Her minnes man på at hunder skal være i bånd, ikke minst fordi dette er hesteland, med hester på beite.

Så er vi snart inne på selve stien oppover. Vi vinner raskt høyde, og kan skue ned på fjellstua. Det er varmt, og bikkja er ikke sen å be når hun får muligheten til et bad i bassenget til Sikkilsdalsseter Kraftverk. Fjellbjørk-vegetasjonen blir skrinnere og skrinnere, for å å ta helt slutt når vi passerer tregrensen. Stien er godt merket, og relativt lett å gå for den som har skodd seg skikkelig.

Etter en times tid får hunden anledning til et nytt bad, da vi tar en rask avstikker ned til innsjøen Skåltjønna. Nå er vi inne i et noe flatere terreng, mens vi følger leden vestover et stykke, før den igjen dreier nord og oppover mot toppen. Det er tidvis mye stein å gå på. Så støvler med god ankelstøtte er å anbefale. Vann med til hunden er også å anbefale, for etter Skåltjønna gjelder det å være selvforsynt! Og snart ser vi de første tegnene på den fantastiske utsikten som snart åpenbarer seg i all sin vidstrakte prakt.

Turens «indrefilet»

Nå får vi smake på turens «indrefilet». Mot vest åpenbarer det seg en formidabel utsikt, blant annet til to kjenninger på hver sin side av Gjendevannet – Besseggen og Knutshøe. Vi ser også videre til et fjell vi skal gå om få dager, og som ender med nedstigning langs legendariske Bukkelægret til Gjendebu fjellstasjon.

Nå er det relativt bratt med ett og annet svært steinete parti. Av og til må vi ta turen ut mot kanten for å virkelig nyte utsikten mot Jotunheimen. Over oss er det en varde det kan være lett å tro er toppvarden, men som så ofte ellers er det enda en topp bak en topp.

Men vi er snart på toppen av Sikkilsdalshøe! Der holder et tysk følge på å gjøre seg klar til den lange returen til Maurvangen camping. Vi overtar «fikaplassen», kipper av oss fjellstøvlene, finner frem kaffe, brødskiver og hundemat, og nyter en fantastisk utsikt i alle himmelretninger.

Fjellørret og hesteslipp

På toppen får vi en idé, og ringer til fjellstua for å bestille middag. 19.00 sitter vi nydusja i den flotte matsalen, som eneste gjester, og nyter fjellørret og lokalt brygget kjempegodt øl. Etterpå rusler vi kveldstur med hunden på området, og plutselig skjer det – en strøm av dølehester kommer oppover mot oss. Her det nemlig ikke bare turisthytte, men også hesteavlseter der hingster går med hoppefølger om sommeren.

Jeg går ut gjennom porten til dem; hingsten kommer bort, og vi blir «kompiser» med klapp og prat. Først etterpå ser jeg en lapp på gjerdet med en advarsel mot å oppsøke hestene. Hingster kan være beskyttende når de går med hopper og føll. Men en hvithåret halvgammel gubbe fra Hakadal ble åpenbart ikke sett på som en trussel. Det ble bare et fint lite møte med en flott hingst og hans «familie».

Så går solnedgangen sin gang, og vi går til ro mens hester beiter og drikker vann fra bekken som sildrer forbi. Sikkilsdalsseter fjellstue og toppturen til Sikkilsdalshøa ble en utrolig flott opplevelse!