Haukelifjell

Vi kjører ut av eventyrlige Telemark og inn i vakre Vestland (tidligere Hordaland og Sogn og Fjordane) underveis over Haukelifjell. Der er det heller ikke lang til Rogaland og Ryfylke. På vei mot Lofthus og Norges mest populære tursti 2025 – Dronningstien Hardanger – er planen å fricampe på Haukelifjellet. Så før vi kommer til ???tunnelen E34 Haukelivegen svinger vi av fra Haukelifjellvegen og inn på Gamleveien Haukeli. Der fortsetter vi på en adskillig smalere vei, men fortsatt på greit asfaltunderlag. Etter noen kilometer deler veien seg. Vi svinger til venstre, inn på en vei vi ikke har navnet på, og finner snart vår fricampingplass ved Votnavannet (koordinater cirka 59.850043 / 6.931039). En rusletur innover viser at det ellers primært er tyskregistrerte campervans som har funnet frem til dette eldoradoet. Neste dag får vi selskap av en flokk sauer til frokost. Vi rister av oss frokosten og går et par timer i Gauterhellernuten (tror vi da), og avslutter med et friskt liten svømmetur. Bedre enn dette blir det knapt! Vi pakker sammen, kjører litt tilbake, svinger venstre og er snart ute på Europaveien igjen, nå på vestsiden av tunnelen.

Røldal neste. Der har vi planer om et kort besøk til Røldal stavkirke. Det er noe med kirker. Vi er ikke religiøse, men trekkes ofte mot arkitektur og atmosfære. I Norge stopper vi særlig ved stavkirker. En stavkirke vil vi også se på i Odda. Selv om det bare er en kopi. Vi snakker selvsagt om Lothepus Camping. Og skepsisen forsvinner når vi rusler rundt der. Stavkirke-kopien er flott! Restauranten koselig. Og oppstillingsplassene skikkelige. Folk virker å kose seg her.

Lofthus og Dronningstien Hardanger

Målet de neste par dagene er å gå Norges mest populære tursti i 2025, i følge Ut.no. Og Dronningstien Hardanger går fra A til B – grovt sagt mellom Lofthus og Kinsarvik. Dermed passer det godt å slå leir et par dager på en av campingplassene tilknyttet disse to tettstedene i Hardanger. Vi velger den som virker å ha lavest «hoppeslott-faktor»: Lofthus Camping. Et godt valg, tror vi! Ikke minst fordi hyppig regnvær har gjort at bobiler flest er plassert i periferien. Indrefileten på gress tilbys campervans, overlandere, biler med taktelt/teltvogner og andre enklere kreasjoner. Det skaper en egenartet og nærmest magisk stemning når kveldsmørket siger på.

Et besøk i sentrum av Lofthus – mest kjent for Ullensvang hotell og siderproduksjon – blir det også. Der spotter vi blant annet minibussen som neste dag skal kjøre oss til Kinsarvik og starten på Dronningstien Hardanger. Turen er det lenket til nederst i dette innlegget.

Undredal

Vi forlater Lofthus og Hardanger. Setter kursen nordover. Stanser et par ganger, og kjøper fristende varer i de klassiske selvbetjente salgsbodene langs hovedveien. Så stuper vi inn i Vallaviktunnelen, snurrer trekvart gang rundt den spektakulære rundkjøringen, og spyttes ut av fjellet igjen, rett ut på den gedigne Hardangerbrua. Og inn i tunnelen igjen på andre siden av Hardangerfjorden.

Derfra kjører vi, fortsatt i nordlig retning, mot turiststedet Flåm og Aurlandsfjellet. Men før vi rekker så langt dukker skiltet opp. «Undredal». Vi har ett eller annet sted lest at denne vesle bygda er vel verdt et besøk. Så vi vrenger av fra hovedveien, og fortsetter på en adskillig smalere vei neover mot Aurlandsfjordens bredde. Og der dukker Undredal opp. Wow!

Her er det bare 60-70 fastboende. Men om sommeren er det full fart her. Ikke minst bobiler fra mange land i Europa dukker opp. For Undredal har ikke bare bøtter med sjarm. Her er det også en campingplass! Driveren av den må nærmest bruke skojern for å lirke på plass et så stort antall bobiler som mulig, uten å bryte brannforskrifter.

Men Undredal har mer å by på! Fjordbygda er sentralt plassert i Nærøyfjorden verdensarvområde. Den har Norges minste stavkirke og Europas minste brannstasjon på skrytelista. Geitosten fra Undredal er internasjonalt kjent. Her er det matbutikk og kai med restauranten Undredal Brygge. Her kan man slenge seg med på en fjordsafari, eller leie kajakk. Og det er godt med parkeringsmuligheter i og utenfor sentrum, for deg som bare vil avlegge stedet et dagsbesøk.

For den som liker å strekke på bena, finnes det også gode muligheter. Med start i Undredal sentrum gikk vi både den enkle turen langs fjorden til Stokko, og den spektakulære turen opp til Hovdungo og videre opp til Ørnereiret. Turene er det lenket til nederst i innlegget.

Aurlandsfjellet

Vi takker for oss i Undredal. Returnerer til Europaveien, og fortsetter i retning Aurlandsfjellet. Men vi unner oss en sving nedom turistmagneten Flåm. Ikke fordi vi tiltrekkes av enorme cruiseskip og menneskemylder, men fordi vi tidligere har kjøpt øl direkte fra det berømte mikrobryggeriet Ægir der. Kanskje ta med en sixpack med Ipa? Det er en del år siden vi var i Flåm, og blant annet tok Flåmsbanen. Og trøste og bære – her bygges det ut! Ægir -puben er blitt en Insta-plass med skyhøye priser. Langt over det en gubbe som pleier å handle sin Ipa i Sverige gidder å betale. Vi går heller en tur på butikken…

Vi drar videre, mot Aurlandsvangen. Valget står mellom fjell og tunnel. Lærdalstunnelen er verdens lengste biltunnel, og spektakulær nok. Men vi har kjørt den flere ganger. Så vi velger å kjøre gjennom Aurlandsvangen og fortsette på den smale veien oppover Nasjonal Turistveg Aurlandsfjellet. Vi tar et kjapt stopp ved utsiktspunktet Stegastein, der vi ser ett av cruiseskipene har forlatt Flåm. På sin vei i Aurlandsfjorden skal det snart passere Undredal, og fortsette ferden i eviglange Sognefjorden mot åpnere farvann.

Så kjører vi videre oppover i fjellet. Vi passerer snart tusen meters høyde, og etter hvert finner vi en passende plass til å fricampe. Det er kjølig. Og kjøligere skal det bli! Få dager tidligere gikk vi topptur i bar overkropp på denne høyden, i Haukelifjell. Nå våkner vi til en minusgrad og snø! Men varmegradene tar snart over, og vi fortsetter innover fjellet på stødige sommerdekk. Vi foretar foto-stopp på Flotane (rasteplass), Vedahaugane (rasteplass og kunstverk som forestiller et «bjørnehi») og Sluppen (rasteplass og flott foss).

Lærdal og Jølster Panorama

Ned fra Aurlandsfjell svinger vi østover, for å foreta et besøk i alltid trivelige Lærdalsøyri. Det er en sann fornøyelse å rusle rundt i den vakre og fargerike trebebyggelsen. Vi har flere besøk bak oss her, inkludert besøk på Nasjonalt Villakssenter og overnatting på Lærdal Ferie- og Fritidspark. Denne gangen nøyer vi oss med et trivelig kaffestopp hos bakeriet Fredag & Fretland. Fantastisk godt bakverk!

Vi kjører vestover igjen. Og tar fergen fra Fodnes til Mannheller. Natten planlegger vi å ta på en flott bobilplass vi har besøkt før: Jølster Panorama. Det er noen år siden vi besøkte den sist, og ser umiddelbart at plassen har vokst. Her er det flere rekker med bobil, nye servicebygg – og inngangen er flyttet til motsatt side. En flott bobilplass har blitt enda bedre!

Florø og Kinn

På vei videre mot Førde og Florø stanser vi på Sunnfjord Museum. Dette er et friluftsmuseum som formidler kulturhistorie. For vår del er vi der og da mest interessert i å strekke på bena. Og med start på museets p-plass går vi den merkede Mostien. Den byr på kulturminner, og ender opp ved den flotte nitti meter høyde Huldefossen.

Etter å ha strukket på bena, kjører vi til Førde og fortsetter til Naustdal. Reisen går videre på riksvei 5, langs Eikefjorden i retning Florø. Norges vestligste by har jeg et sterkt forhold til. Jeg er født der, mine foreldre ble født og vokste opp der. Og hver sommerferie i oppveksten ble tilbrakt på mormors gård på Havreneset utenfor byen. Nå skal jeg vise frem byen til samboer Ninni. Vi skal rusler rundt, titte på byen, og blant annet gjøre en visitt til kirkegården. Der er en statue av Florøs største krigshelter reist. En av dem er Atle Svardal – min fars eldste bror. Kystagent, drept i skuddveksling med Gestapo kort tid før krigens slutt. Og vi skal møte fetter Arne Fimland. Han og kona ??? har nettopp kjøpt seg bobil! Florø kan for øvrig varte opp med to bobilplasser. Begge sentralt plassert i forhold til sentrum (en i havnen og en ved Florø stadion). Nærmest «der det skjer» ligger parkeringen i havnen. Der er det strøm og ny tømmestasjon, og sentrum så vel som et flott servicehus ligger få minutters gange unna. Tips: verdens lengste sildebord arrangeres hvert år i juni. Da er det tut & kjør av en annen verden i Florø sentrum!

Skjærgården utenfor Florø består av flere spennende øyer. Den mest kjente er nok Kinn. Her foregår blant annet det velkjente Kinnaspelet. Og Kinnaklova er en attraksjon for turgåere. Fetter Arne har foreslått å gå turen Kinn Rundt, som inkluderer (om man vil) Kinnaklova. Vi er ikke vanskelige å be. Turen i sin helhet er det lenket til i slutten av dette innlegget.

Stadlandet – Vestkapp

Etter oppholdet i Florø fortsetter vi nordover i Kinn kommune. Vakker natur nytes på veien til og gjennom Svelgen, og videre forbi Måløy. Målet for dagen (og natten) er Kråkenes fyr. Ett eller annet sted – Park4night, Bobilguiden eller Google Maps – har vi sett at det er en fin mulighet for fricamping ved fyret. Og det stemmer! Ofte herjer vinden på denne kysten, men vi har værgudene med oss. Det er klar himmel, blikkstille – og etter hvert får vi nyte en fantastisk solnedgang.

Kråkenes fyr var virkelig vel verdt et besøk! Men vi skal videre. Mot en region vi har lest mye om, men aldri besøkt tidligere. Stadlandet! Ei halvøy som utgjør den nordvestlige delen av Vestland. Et værhardt område ved et tidvis ekstremt værhardt farvann. Men vi vet at godværet fra Kråkenes skal være med oss 2-3 dager til. Vi har satt oss som mål å besøke to kjente surfestrender og Vestkapp, og gå minst én skikkelig topptur. Og vi starter med Vestkapp (også kalt «Kjerringa»); det vestligste fjellplatået i Norge. Platået ruver 497 meter over det beryktede Stadhavet. Veien opp dit er smal og relativt luftig. Det er muligens årsaken til at vi en stund er eneste bobil/campervan på parkeringssplassen foran Vestkapp kafé. Etter hvert dukker det opp én til. Kaféen er stengt, og beitende sauer har teppebombet området med skit. Datoen er 26. august. Kaféen skal normalt holde åpent til oktober. Forklaringen finner vi. Både kafé og uteområdet skal bygges om, og gjenåpnes i 2027.

Stadlandet – Hoddevik og Ervik

Surfestrendene i Lofoten er godt kjent. Stadlandet har også sine berømte surfestrender, ikke så ulike de lenger nord. Mest kjent er antageligvis Hoddevik. Bygda ved samme navn lever av landbruk og turisme. Stranden er bred, sanden hvit og forholdene for surfing ofte svært gode. Hoddevik Strandcamp er base for surfere og andre campende. Og turen ned til stranden og campingen er en attraksjon i seg selv! Den beste utsikten over Hoddevik får man for øvrig fra Mosekleivhornet.

Turen dit kan gås fra Hoddevik selv, fra Dragseidet eller – slik vi gjorde det – fra Ervik. Dragseidet er et kapittel i seg selv. (Raste)plassen ligger på høyden over Leikanger, på veien mot Hoddevik. Her ble mange sunnmøringer, romsdalinger og fjordinger kristnet i år 997.

Bygda Ervik ligger helt ytterst på Stadlandet. Også der er det en «surfestrand» i verdensklasse. I tillegg finner du en særpreget kirkegård og et minnekapell her. Kapellet er bygget til minne om båten St. Svithun, som ble senket av britiske bombefly i 1943. På kirkegården finnes det et monument over «Sammel-Marja», og en tavle over omkomne bygdefolk. Det værharde Stadlandet har krevd mange ofre opp gjennom årtiene!

Ved Ervik-stranden finnes også Erviksanden Caravanplass. Like ved er det parkeringsmuligheter for den som vil gå den korte turen opp til Hovden, og se på tyske bunkere og restene etter de gamle tyske luftvernkanonene. Anbefales, også fordi man fra Hovden får veldig fin utsikt over selve stranden.

Lodalen

Etter oppholdet på Stadlandet kjører vi vestover, i retning Stryn. Vi velger å kjøre den drøyt fem mil lange Panoramaveien fra Nordfjordeid til Stryn. Etter litt shopping kjører vi sørover mot Loen og Lovatnet. Langs dette vannet finnes det flere campingplasser. Sande Camping er nok den mest kjente. Og derfor gjerne full i høysesongen.

Like ved, og høyere opp, ligger et godt alternativ vi benytter oss av relativt nyåpnede Sandeåsen Feriesenter. Kjører man lenger innover langs Lovatnet, kommer man til flere overnattingssteder. Og dessuten til en minnestein over Loenulykkene. To enorme skred skapte ditto flodbølger, og i alt 134 mennesker omkom. En sti går ned til et meditasjons- og utsiktpunkt.

Gamle Strynefjellsvei

Det nærmer seg avslutningen på vårt opphold i Vestland fylke. Neste mål er Dalsnibba og Geiranger. På veien dit tar vi et stopp ved Jostedalsbreen Nasjonalparksenter og Matstova i Oppstryn. Alltid trivelig sted å stanse, enten vi vil se utstillinger, spise på kaféen, shoppe litt i gavebutikken eller bare strekke på bena.

Ikke langt unna ligger punktet der Vestland møter Innlandet og Møre og Romsdal. I stedet for å følge hovedveien dit, svinger vi av og inn på Nasjonal Turistveg Gamle Strynefjellsvegen. En strekning mellom øst og vest, bygget med håndmakt på 1800-tallet. Veien er klart mest sjarmerende i vest. Vi møtes umiddelbart av de spesielle stabbesteinene, som ble plassert i veikanten som vern mot utforkjøringer. Så snirkler vi oss videre opp til, og litt forbi, hotell Videseter. Der er det en rasteplass. Vi stanser, lunsjer ute i fantastisk natur, og rusler ned til utsiktspunktet for Videfossen. Vi stanser et par ganger til oppover. Etter hvert flater det ut og blir gråere og mindre frodig. Vestland møter Innlandet ved Langvatnet. Og snart skal nye eventyr starte i et tredje fylke: Møre og Romsdal.