VERDT ET BESØK FORDI: Med bobil i England opplever vi utallige turistattraksjoner, fantastiske kystbyer, lune puber og vandringsleder vi aldri glemmer. Her er man «kommet hjem» til Europas fremste campingland. Det var i England organisert camping startet, og i dag finnes det fire ganger så mange campingplasser i Storbritannia som i Norge. Venstrekjøring opplevde vi ikke som problematisk; det ble fort en vane.

Transportetapper

England, Wales og Skottland er målet. Sverige, Danmark, Tyskland, Belgia, Nederland og Frankrike er transport. Men vi tar oss relativt god tid nedover, slik at transporten ikke bare blir jag og mas. Hvorfor ikke unne seg noen fine opplevelser når man er underveis? Dessuten har vi allerede bestilt avreisetid med Eurotunnel, og vet at vi har ganske god tid på oss sørover.

Og fine opplevelser, det får vi. Ikke minst i Skåne, der vi litt tilfeldig ender opp på det nydelige lille tettstedet Mölle i Höganäs. Der nyter vi solnedgangen på uterestaurant i havnen, og dagen derpå går vi den fine turen fra Mölle til Kullens fyr og retur. En dag der vi først rundt 14.00 saler på og reiser over Öresundsbro og Storebælt og videre til natt 2 i gjestehavnen i Kolding. Ferge? Vi reiser med hund, og skyr ferger såfremt ikke distansene er korte, og vi kan være med hunden på dekk.

«Stau!» – kø ved Hamburg

Tredje dag er målet å komme gjennom det meste av Tyskland. Vi forlater Danmark via Flensburg, og – skal det vise seg – det skal gå fire uker før vi ser en norskregistrert bobil igjen, nettopp i Flensburgs handlesenter Citti. Vi velger den korteste ruten som går via Hamburg. Det betyr gjerne kø – «stau»!

Og «stau» blir det, selv om vi har valgt å kjøre på en lørdag i august. Bare unntaksvis får nemlig vogntog kjøre på Autobahn lørdag og søndag i juli og august. Men køer er som kjent midlertidige, og snart jager vi videre mot neste stopp. Neste natt tar vi et stykke unna grensen til Nederland, på Regenbogen Tecklenburg. Jommen er det ikke US-fest der, så vi får da litt å glo på! Siste overnatting før avreisen med Eurotunnel fra Caleis tar vi i den lille landsbyen Steenkerke i Belgia, der vi via park4night finner en trivelig enkel bobilplass.

Eurotunnel

Vi har som nevnt valgt Eurotunnel og Le Shuttle til å ta oss fra Frankrike over til England. Nærmere bestemt fra Calais til Folkstone. Ikke det rimeligste valget – det går ferger som koster mindre. Men Eurotunnel er «innafor» i forhold til feriebudsjettet (betaler 3500 kroner), har egen innsjekking for oss med kjæledyr, og tar bare rundt 35 minutter over (eller rettere sagt under) kanalen. Så er det ventetid ved passasjerterminalen med tax free og mat, samtidig som vi holder et øye med vaktene som sjekker bilene og og gir et vink om når det er tid for å fortsette gjennom systemet (pass-sjekk, gass-sjekk).

Vi har aldri hatt bybobilen på et tog før, så det er spennende når vi kjører inn i første vogn, før vi fortsetter fremover til vognen der vi skal stå. Snart beveger vi oss. To- og firbente slapper av og koser oss i en drøy halvtime, og så er vi fremme der man kjører på «gal» side av veien. Alle papirer er på plass, så det er bare å gi gass!

Ponnier og motormuseum

Som så mange andre i rullestue kjører vi etter godt vær. Skottland, der vi for en del år siden leide bobil i en uke, var et hovedmål. Lake District i Nord-England det samme. Men været spilte oss et puss – det var og ble dårlig på de kantene av Storbritannia. Derfor starter vi i sør. Nærmere bestemt i en nasjonalpark ved navn New Forest, i Hampshire.

Vi kjører vestover fra Folkstone i retning småbyen Brockenhurst, og når vi kommer frem opplever vi noe underlig. Hester! Frittgående hester, over alt. I gatene og på heiene og i skogen der campingplassen vi tar inn på ligger. Hva i all verden? Vi finner forklaringen i en brosjyre: «The New Forest Pony». Det finnes rundt 5000 av dem i området, og de har en historie som går 2000 år tilbake. De eies av noen, men går fritt, og mange av dem gjør det hele livet. Så dette er ikke hester man skal prøve å få kontakt med.

En viktig grunn til at vi oppsøker Hampshire, er «Beaulieu National Motor Museum», som er mye mer enn nettopp det. Her er det monorail, Victoria-park, lekeområder, Top Gear-utstilling, restauranter, slott og mer til. Det er bare å sette av noen timer!

Campinghistorie

Formålet med reisen i bobil i England er primært ferie og innsamling av informasjon til artikler i Vi Menn Bobil og innlegg her i bloggen. Men et annet oppdrag er med som nissen på lasset. Et oppdrag som krever at vi oppsøker fire steder relevante for Englands og Europas campinghistorie. Allerede nevnte Beaulieu National Motor Museum er ett av dem – der har nemlig Caravan and Motorhome Club en utstilling om Europas campinghistorie.

Neste besøk foretar vi i utkanten av London, ikke langt fra Heathrow. Der besøker vi Walton on Thames Club Site, som er verdens eldste fortsatt aktive campingplass. Den åpnet i 1913; 15-20 år før Norges første campingplass åpnet. Walton on Thames Club Site er i dag med i camping-kjeden The Camping and Caravanning Club, og er en av svært få som faktisk krever at gjestene er medlemmer der. Plassen er diskret skiltet, og ankommes via et villaområde.

Fra Walton on Thames reiser vi til Wantage. I en frukthage nær småbyen campet seks menn i 1901, og der og da dannet de verdens første caravanorganisasjon, Association of Cycle Campers, senere omdøpt til Camping and Caravanning Club. London-skredderen Thomas Hiram Holding var pådriveren og ble klubbens første leder. Dessverre er Wantage lite bevisst sin historiske rolle, og ingen kan fortelle oss hvor vi finner plaketten som skal henge ved en bro. Fortau finnes ikke der vi tror den er, så vi gir til slutt opp, parkerer i sentrum og tar oss «en tur på byen».

Verdens første campingvogn

Verdens første vogn bygget for fritidsbruk (senere kalt «campingvogn») finner vi på Broadway Caravan and Motorhome Club Site i Midlands. I et eget bygg kalt Goods Shed – i seg selv et historisk togbygg, satt opp i 1904 – finner vi The Wanderer, som den rike eksentrikeren Dr. William Gordon Stables fikk bygget i 1884. Den ni meter lange vognen, fullt innredet med alt fra bad til vedovn, er godt beskyttet bak tykke preserverende glassvegger. I samme bygg står for øvrig den gamle campingvognen til Prins Philip.

Ikke nok med dette – like ved campingplassen ligger Broadway togstasjon – en historisk stasjon, originalt fra 1904, gjenoppbygget i gammel stil, med tidsriktige tog. Dagen etter legger vi turen innom verdensberømte Stonehenge, som skal være bygget for rundt 5000 år siden, muligens av mennesker som var soltilbedere (og de er det som kjent fortsatt mange av!). Noe som egentlig gir oss lite. Masse folk, køer og venting – det er ikke slike opplevelser som sitter igjen i hode og kropp etter at turen er over.

Brit Stops og Clovelly

Været fører oss også helt sørvest i England, til regionene Devon og Cornwall. I Devon parkerer vi for natten ved den kjente puben The Old Smithy Inn. Puben er med i Brit Stops – Nortrips britiske «søster», der puber utgjør en stor del av vertskapene. For en ettermiddag og kveld det blir! Vi spiser middag i et avlukke i hagen, og trekker inn i puben når bandet Spoots setter i gang med tradisjonell irsk og skotsk musikk.

Dagen etterpå kjører vi et stykke nordover igjen, til den berømte pittoreske havnebyen Clovelly, som en av folkene i puben har fortalt oss om. Et godt tips! Clovelly er nemlig en av Englands mest fotograferte attraksjoner på Instagram, og et fantastisk sted å besøke. Den vesle landsbyen med drøyt 400 innbyggere er privat (!) eid, og egner seg overhodet ikke for motoriserte kjøretøy. Her brukes sleder til å transportere ting. «Lovely Clovelly» er ikke bare brosteinsbakker, strand, muséer, havn, butikker, restauranter og kafeer – for å komme dit må vi gjennom et stort turistsenter med suvenirer som for en gangs skyld frister. Vi går dessuten en tur på fin sti langs klippene, og avslutter med å besøke vakre All Saints Church and St. Peter’s Chapel.

Tintagel

I fortsettelsen sørvestover fra Devon følger en av Englands mest populære turistregioner – Cornwall. Halvøya er et såkalt grevskap, med en egen identitet, kultur, språk (kornisk – et keltisk språk som nok få behersker i dag) og flagg. I følge Wikipedia finnes det sågar en betydelig minoritet som anser Cornwall som en egen nasjon. Rundt 560 000 innbyggere bor der, noe som utgjør bare drøye 1 % av folketallet i England.

Cornwalls kanskje største turistattraksjon er den lille landsbyen Tintagel, beliggende helt ute ved Atlanterhavet. Tintagel og Tintagel Castle forbindes med myten om Kong Arthur og ridderne av det runde bord. Her mottas turister med åpne armer, og besøkende i bobil er intet unntak. Bobilplass, campingplass eller sentrumsparkering – ditt valg. Vi velger sistnevnte alternativ, der annenhver p-plass sperres nattestid. Da blir dette en midlertidig bobilplass med korrekte avstander mellom bobilene.

Tintagel blir en like sterk opplevelse som Clovelly. Landsbyen er typisk engelsk pittoresk, dominert av staselige murbygg og bruk av farger, noe vi senere skal se enda mer av i Wales. Det gamle postkontoret (bilde nr. 1) er legendarisk, og en attraksjon i seg selv.

Det koster noen kroner å komme inn på det gamle festningsområdet kalt Tintagel Castle. Vi snakker om ruiner. Men å rusle rundt på stier her gjør inntrykk. Det samme gjelder en tur langs klippene. Ninnis og Alvas ørsmå profiler på det store bilder sier sitt! Etterpå dropper vi køen i kaféen og isbilen med, og rusler heller opp i byen for en velsmakende kornisk pasty i en restaurant med utehage.

Land’s End

Fra Tintagel går reisen videre sørover og vestover, til Storbritannias vestligste punkt kalt Land’s End. Som forventet er området på halvøya Penwith gjort om til «brød og sirkus», med store p-plasser, hotell, spisesteder, butikker, underholdning og hele pakka. Mest kjent er kanskje de ikoniske veiskiltene som blant annet viser distansen til John O’Groates i Skottland, som er Storbritannias nordligste punkt (874 miles, eller 1406 km. Mellom Lindesnes og Kvitøya er det 2636 km). Her er det alltid kø av folk som vil avbildes med skiltene.

Vi gjør oss fort ferdige med turistattraksjonene, for som så ofte ellers langs kysten av England – her er det stier å gå langs voldsomme klipper. Vi går til badebyen Sennen Cove (egen beskrivelse), der vi slapper av med fish’n chips og utsikt til badeliv.

Beachy Head og Rye

Etter et opphold i Wales reiser vi tilbake til kysten i det sørlige England, nærmere bestemt Sussex. I jakten på en Brits Stop-pub i småbyen Eastbourne snubler vi over det som skal bli turens kanskje mest eksentriske overnatting. Havneområdet Newhaven er stengt med bom, men det står da bobiler der? Etter litt Agatha Christie-jobbing åpner en ung mann med nøkkel bommen og slipper oss inn. Her er det turister som oss, men også folk som er mer eller mindre fastboende i bobiler.

Besøket i England avsluttes med vandring langs den berømte svimlende kalk-klippen Beachy Head i East Sussex. Vi parkerer på en stor p-plass med egen liten kafé, flott toalettbygg (typisk England!) og – bare en kort spasertur unna – restaurant og utstilling. Området ved den engelske kanalen var viktig for Luftvåpenet under den andre verdenskrig. Minnesmerkene er mange og flotte! Vi går langs klippene bort til et annet lite «turisthull», Birling Gap (se eget innlegg). Dessverre finnes det også en mørk side ved Beachy Head. Ingen andre steder i Storbritannia har så mange selvmord. I 2010 lå kun Golden gate-broen i San Fransisco og Aokigahara-skogen i Japan foran på denne dystre statistikken.

Men før vi returnerer til Eurotunnel og kontinentet må vi bare ta turen innom den pittoreske småbyen Rye, som blant annet kan skilte med Englands vakreste og mest fotograferte gate, Mermaid Street, med sitt legendariske vertshus Mermaid Inn (bildet lengst til høyre).

Veier i England og Wales

Som tidligere nevnt – biltettheten i England er langt større enn i Norge. Dessuten er veiene ofte smale, trange og med relativt høye fartsgrenser, når man ikke ferdes på nettet av hektiske digre motorveier eller dual carriageways. Fortau er ofte skiftet ut med hekker som hever seg flere meter til værs. Og i småbyer er fortausparkering utbredt. Rundkjøringene varierer fra å være latterlig små til enorme.

Hvordan det var å kjøre en venstrerattet bybobil? Helt greit i 95 % av tiden. Men nervøsiteten for høyre sidespeil viser seg å være begrunnet en dag i Wales. Da knuses det av en møtende varebil i en uoversiktlig sving på en trang landsens vei. Gaffateip redder oss til vi er hjemme igjen! Et tips – ta med gaffatape, og gjerne også et ekstra høyre sidespeil!

Camping i England og Wales

Intet europeisk land har en så lang og sterk campingtradisjon som England. Her ble den første campingorganisasjonen dannet, og den første campingvognen bygget. England har sine egne bobilprodusenter, og ikke minst – i England og Wales finnes det et hav av campingplasser, fra pur luksus for medlemmer til helt enkle, gjerne på gårdsbruk, i skogsområder eller i privates bakhager. I alt finnes det rundt 11 000 registrerte campingplasser i Storbritannia – rundt ti ganger så mange som i Norge!

To store kjeder finnes – Camping and Caravanning Club (verdens eldste) og Caravan and Motorhome Club (grunnlagt 1907). Førstnevnte kjede har over 2500 campingplasser, mens sistnevnte kjede har over 2700 campingplasser. Et medlemsskap lønner seg (koster noen hundrelapper), selv om de fleste plassene ikke vil kreve at du har det. Prisnivået? Omtrent som i Norge. Hva med fricamping? Generelt sett er anledningen til fricamping i England og Wales avhengig av at grunneier i hvert enkelt tilfelle kontaktes og gir sin tillatelse. I Skottland er det generelt sett heller ikke lovlig med fricamping i bobil, bortsett fra i visse områder, som du finner her.

Bobiler i England og Wales

Rundt 250 000 bobiler er registrert i England. En antatt konsekvens av de smale veiene i Storbritannia er at britene har en bobilpark som er størrelsesmessig langt mer beskjeden enn på kontinentet og i Norge. Faktisk ser vi knapt en eneste stor bobil i løpet av tre uker. Den største er avbildet i bilde nummer én under. Ellers er det mange eldre bobiler, mange bybobiler (camper vans), merker vi sjelden eller aldri ser her hjemme, og ikke minst mange ombygde varebiler.

Med hund i England og Wales

I Storbritannia møtes hunder med en velvillighet som er helt ukjent her i Norge. Ikke bare finnes det uhorvelig mange hunder på øya (statistisk sett har nesten hver tredje husstand hund) – de er velkomne på mang en restaurant, kafé, pub og butikk. Vannskåler møtte vi hvor vi enn snudde oss i bystrøk med butikker, og puber hadde gjerne skåler med gratisgodis for hunder stående i baren.

En annen ting vi merket oss med glede, var at vi uhyre sjelden så hundebæsj der slikt ikke skal ligge. Ikke så rart: det var såkalte «dog bins» over alt, og bøtene for IKKE å ta opp etterlatenskaper etter hunden din lå gjerne på over 10 000 kroner. Den samme økonomiske straffen ble det også truet med hvis man for eksempel tok med hunden på en strand der hunder ikke hadde adgang ( slikt var alltid tydelig skiltet). Som hundeiere var det rett og slett en fornøyelse å reise med vår Alva i England og Wales.

visitengland.com

Fotturer i England