Bukkelægret på Valdresflye i Jotunheimen er ikke navnet på fjellet vi skal over fra Memurubu til Gjendebu, men på den bratte og spektakulære opp-/nedstigningen fra starten/slutten på turen. Man kan altså ta båten til Gjendebu, gå OPP Bukkelægret og traske videre til Memurubu, der de sprekeste kan velge å fortsette på Besseggen tilbake til parkeringen på Gjendesheim. Eller man kan gjøre som vi gjorde – ta båten til Memurubu og gå over fjellet derfra og NED Bukkelægret.

Bukkelægret er som sagt bratt. Hva som er mest utfordrende – opp eller ned – er vel en smakssak. Har man litt høydeskrekk er det kanskje enklest å gå opp. Men opp er jo samtidig fysisk tyngst. Av praktiske årsaker (avgangstider for båten) velger vi å gå turen fra Memurubu til Gjendebu. Spørsmålet vi stiller oss er – vil Alva klare turen ned Bukkelægret? Vi er forberedt på å måtte snu. «Safety first!»

Vi parkerer og betaler for oss på den store p-plassen Reinsvangen, snaut to kilometer fra Gjendesheim og Gjendeosen (kaien), dropper buss på grunn av hunden, og starter på stien. Men den er blaut og gjørmete, så vi ender opp med å fortsette på veien.

På båten er det nesten fullt, og 97 prosent skal gå Besseggen. Den har vi allerede gått, og vil prøve noe nytt. Det vil si – Ninni har faktisk gått Bukkelægret begge veier. Men det er blitt et tosifret antall år siden forrige tur.

Mot Gjendebu

Når båten nærmer seg Memurubu vokser fjellet der vår tur starter. Etterpå rusler vi forbi turisthytta og ser folk i flokk og følge trekke pusten og starte opp med Besseggen. Selv går vi motsatt vei. Følger vi et skilt som viser veien til Gjendebu, tar brua over elva Muru og fortsetter oppover.

Etter som vi vinner høyde blir utsikten bak oss stadig bedre. Vi ser en ny båt komme inn mot Gjendebu, og snart begynne turen tilbake til Gjendeosen. Blågrønne Gjende, farget av breslam og flankert av turfavorittene Besseggen og Knutshøe, er i det hele tatt et fantastisk syn vi flere ganger må stoppe opp for å nyte!

Etter en times tid har vi gått fra rundt 1000 til 1300 meter, og begynner turen innover Sjugurdtinden. Det går litt opp og ned en kort periode, før det venter 200 nye høydemeter, og Garmin-klokka viser «1486» – turens høyeste punkt. Stien er tydelig merket med varder og steiner med den velkjente røde T-en. Nå flater det ut og går litt nedover igjen. Vi velger å raste ved hjerteformede Sjugurdtindtjønne.

Etter en liten «fika» i yr fortsetter vi. Det går svakt nedover, mye på stein, forbi Grunnevatnet og videre, med Gjendes lange tunge til venstre, der den strekker seg helt inn til målet – Gjendebu. Snart begynner det å gå oppover igjen, til den siste høyden før Bukkelægret. Og plutselig får vi et minneverdig møte med en reinsdyrflokk, blant annet med Knutsholstinden og Tjønnholstinden som mektig bakteppe.

Ned Bukkelægret

Etter drøye tre timer er vi der! Ved Bukkelægret. Førsteinntrykket er litt sånn «jøss, er dette trygt da?». Og hva med Alva? Men som så ofte ellers med fjellet (det legger seg gjerne, som kjent, når man kommer nærmere) er det ikke så ille som ved første øyekast. Stien går til å begynne med i sikksakk nedover.

På enkelte spesielt bratte punkt er det satt opp kjettinger vi kan holde oss fast i. Hunden? Den slekter åpenbart på arten «fjellgeit». Alva tar seg nedover med letthet. Vi har henne i femmetersbånd for sikkerhets skyld, siden hun kan være litt impulsiv i visse situasjoner. Utfordringene løses i det store og hele greit ved å la henne ta seg ned så langt båndet rekker, og så følge etter. Et par ganger må vi for sikkerhets skyld slippe henne løs, siden det blir for vanskelig å klatre ned og holde i båndet samtidig. En gang får vi oss en god latter! Alva går først ned en bit, uten å være i bånd. Så følger «pappa» etter, med fast grep i kjetting. Og når det er «mammas» tur spretter jaggu Alva opp til Ninni for å sjekke at det går bra med «mamma».

Etter en snau time og rundt 470 høydemeter er vi nede ved Gjende. Nå følger vi en sti langs vannet, i retning Gjendebu. Og etter en halvtime er vi fremme ved en av koseligste DNT-hyttene i Jotunheimen – hevder i hvert fall Ninni, som har mye erfaring med disse. Og Gjendebu ser virkelig trivelig ut.

Så er det tid for å ta båten tilbake til Gjendeosen og bybobilen. Vi titter opp på Bukkelægret når vi passerer der, og ser bare en bratt fjellside man ikke skulle tro hadde sti. Men det har den altså. Og for turvante er den høyst overkommelig. Alva er «dagens helt», og selvsagt dyktig sliten når skyvedøra inn til bybobilen åpnes. Hun hopper rett opp i senga og flater ut. Uten å merke seg at hun har en klase bananer som hodepute.