Lomseggen – skal den rangeres som en krevende eller middels tung topptur? Vel, det kommer jo an på beina som går. Vi var i tvil. Men turen er tøff for lår (opp og ned) og knær (ned), og vi snakker om mange høydemeter. Så vi falt ned på «krevende», selv om dette ikke er en lang og seig tur som for eksempel Besseggen.

Lom sentrum – eller Fossbergom som stedet strengt tatt heter – er nasjonalparklandsbyen vi alltid besøker når vi går turer i Jotunheimen. I august 2024 gikk vi den enkle turen Bordvassvegen, med start og mål i sentrum. Da merket vi oss samtidig den profilerte Lomseggen, som har start og mål samme sted.

I midten av september samme år dro undertegnede opp mot Valdresflye igjen, for å utnytte en periode med godvær. Turen gikk via Otta og vestover mot Lom. Natta tok vi (hunden var med) på en flott rasteplass ved Vågå-vatnet, et par mil fra Fossbergom. Dermed kunne vi kjøre inn dagen etterpå, med Lomseggen i siktet. Og gå turen tidlig, før sola var på sitt varmeste.

To veier opp

Som nevnt starter turen i sentrum. Vi parkerer nær stavkirken, skritter over veien til Norsk fjellsenter, starter Garmin Fenix-klokka, og rusler oppover gatene i retning Lomseggen. Opp dit kan en komme på to måter, nemlig ved å følge skiltene mot toppen før eller etter den flotte Andvord-gården. Vi velger å passere skiltet som viser 2,8 km til eggen (den veien skal vi gå ned), gå litt forbi Andvord og følge skiltene mot Lomseggen og Tor Jonssonstugu. Dette er den lengste ruta opp. Og følger et kort stykke den samme leden som når vi gikk Bordvassvegen.

Straks er vi inne på lettgått sti. Den består snart av den klassiske blandingen av jord, stein, røtter og barnåler. Etter kort tid dukker det opp gulmerkede skilt mot Lomseggen og Smith-hytta. Og gult er hva vi skal følge til topps.

Etter snaut halvannen time dukker bekken Marsteingrove opp. Perfekt for bikkja og påfylling av vannflasker. Ved bekken står et skilt som forteller at vi nå er tusen meter over havet, og går inn i Breheimen nasjonalpark. Det er en varm dag, så husk at frem til denne bekken må du ha med vann til deg selv og eventuelt en hund. Før Marsteingrove er det lite fukt å hente fra naturen selv.

Smith-hytta

Etter cirka en time og tre kvarter har fjellbjørka takket for seg, og på 1150 meters høyde dukker Smith-hytta opp. Den kalles gjerne også «Smithbue», og er en renovert utgave av en enkel steinhytte bygget av Fritjhof Smith i 1892. Hytta ligger på 1146 meters høyde. Og er et ypperlig sted å kippe av seg fjellskoene. Her kan man skue sørvestover langs Bøverdalen som huser en del av Nasjonal turistvei Sognefjellet, og fortsetter opp mot våre to største fjell – Galdhøpiggen og Glittertind. Ikke minst denne fantastiske utsikten gjør det vel verdt å ta denne noe lengre ruta opp til Lomseggen.

Så er det bare å rusle videre mot Lomseggen, og nå er det mindre bratt samt innslag av en og annen pytt Alva tar en tur innom. Stemningen er på topp!

Og så – etter to timer og ett kvarter effektiv gåtid – er vi fremme på toppen. Der får vi servert Lom sentrum og elven Otta i fugleperspektiv. Fantastisk!

Bratt nedstigning

Så kan man altså gå samme vei tilbake. Eller fullføre turen ved å gå ned mot Lom på motsatt side av der vi kom opp. Da blir distansen kortere, og naturlig nok terrenget brattere. Ikke verre enn at det går greit så lenge man ikke har problemer med knærne. Men staver kan være greit å bruke, uansett! Vi møter fire svensker på vei opp, så det er jo en smakssak hvilken vei man går sirkelen. Høydepunktet på veien nedover er ellers møtet med Kvilarsteinen på 1035 meters høyde. En slags miniversjon av Trolltunga, der man kan ta «Insta-bilder».

Så fortsetter vi nedover til skogen dukker opp, og vi er ute av Breheimen igjen. Stien blir bredere og bredere. Mot slutten står valget mellom flere ruter ned til sentrum. Vi velger korteste vei, siden lårene er temmelig mørbanka etter en nedtur uten staver.

Så er vi nede igjen ved skiltet vi nevnte innledningsvis; det som ligger FØR Andvord-gården og viser korteste vei opp/ned til Lomseggen. Vi rusler ned til sentrum. Der legger vi (som alltid i Lom) turen innom Bakeriet, for å kjøpe oss velfortjent belønning til kaffen. Så entrer vi bybobilen og kjører opp til Valdresflye, der nye turer og eventyr venter.