Såmmå å je æ hen i væla, bære je ser Mjøsa.

En reise med bobil rundt Mjøsa byr på en rekke minneverdige opplevelser. Og det er da også skrevet dikt, sanger og bøker om Norges mest kjente innsjø. Mjøsa er også Norges største innsjø. Hovedsaklig plassert i Innlandet, men sørspissen ligger i Minnesund i Eidsvoll kommune, og dermed i Akershus. Og det er nettopp i Minnesund vi starter vår ukelange reise rundt Mjøsa, for å finne gode og forhåpentligvis inspirerende tips til bobilturister.

Kapp

Underveis på vår tur i bobil rundt Mjøsa stanser vi derimot i Totenvika, på Kapp og i Gjøvik. I Totenvika ligger den kjente campingplassen Evjua Strandpark. Evjua kjenner vi til fra før. Derfor nøyer vi oss med et kort besøk til en flott campingplass med ditto «båtrestaurant» ved Mjøsa. Det hender også at Skibladner legger til kai her.

Men denne dagen ligger Norges kanskje mest kjente båt litt lenger sørover, ved Kapp Melkefabrikks brygge. På den korte veien dit sneier vi innom Panengen brygge i Totenvika. Ganske enkelt fordi appen park4night anbefaler den.

Like ved Kapp Melkefabrikk er det en annen god anledning til å stanse, nemlig Peder Balke-senteret. Balke var en berømt maler. Her finner du utstillinger, galleri, hage, butikk og lunsjkafé.

På Kapp Melkefabrikk er det familiedag og flust med folk. Den staselige hjuldamperen Skibladner er åpen for omvisninger. Her ligger også Mjøsas Ark, som er en del av innsjøens eget museum, Mjøsmuseet.

Gjøvik

Gjøvik er en by vi har passert et utall ganger, på vei nordover eller sørover. Sammen med Oslo er Gjøvik endestasjon for Gjøvikbanen. Byen var vertsby under Lillehammer-OL, og er hjemmehavn for «Mjøsas hvite svane», Skibladner. Og verdt å stanse i! I havnen ligger Gjøvik Bobilparkering fint til, bare en kort spasertur fra sentrum. Og det er en enda kortere spasertur til Gjøvik havn, som er hjemmehavn for Skibladner. Og jaggu har vi blitt stalket av hjuldamperen, for når vi rusler fra sentrum og ned i havnen ser vi at den har tatt turen fra Kapp og dit!

I Gjøvik velger vi å parkere på p-plassen til Gjøvik gård, som ligger omtrent midt i byen. P-plassen er romslig og rimelig, og et godt utgangspunkt for å se denne historiske gården og resten av sentrum, om det ikke skulle passe å ta inn på bobilparkeringen i havnen, eller gateparkere der. På Gjøvik gård er det omvisninger. Men ikke når vi er der, så vi nøyer oss med å rusle i parken/hagen, før vi tar sentrum og gågata i øyensyn.

Vi avslutter visitten i Gjøvik med å kjøre til friluftsmuseumet Eiktunet på «byens tak», med flott utsikt over Mjøsa. Vi simpelthen elsker å rusle rundt på slike steder med husmannstuer og småtjern. Og gjerne en kafé der man kan få en kopp kaffe og noe å bite i.

Snertingdalen Ysteri

En fordel med å ferdes rundt Mjøsa, er at avstandene er korte. Det er altså kurant å kjøre litt på kryss og tvers, om det passer. Og etter besøket på Kapp og i Gjøvik passer det oss å besøke et sted vi aldri hadde hørt om før det ble nevnt av markedssjef Heidi Gran hos visitostnorge.no. Hun tipset oss nemlig om Snertingdal Ysteri i Snertingdal. Vi parkerer foran en stor og litt anonym bygning. En bygning vi neppe hadde lagt merke til, om vi ikke visste at den er målet. Én bil står parkert på forsiden. I bakhagen står en bobil. Stedet er nemlig vert hos Nortrip, så her kan du campe gratis.

På utsiden står det enkle bord og benker. Mens på innsiden blir vi stående å gape! Kort fortalt – ysteriet lager oster i verdensklasse, og kan blant annet skilte med sølv i oste-VM og gull i oste-NM. I to forskjellige og historisk forankrede flotte spisestuer med femtitallstapeter sitter det folk og nyter mat nærmest i sakral stillhet. De serveres av tidligere stortingsrepresentant Ketil Kjenseth. Han kaller seg selv «en urban bygdetulling».

Selv har undertegnede aldri likt ost. Bortsett fra klassisk brunost da. Så vi skygger skyndsomt unna når Kjenseth byr på smaksprøver, blant annet av den legendariske eksportartikkelen blåmuggosten Blå Viking. Men datteren min er med! Hun himler med øynene og er bent frem andektig når melkeprodukter møter smaksapparat. Heldigvis selger ysteriet mye annet spiselig også. Vi nyter en utmerket omelett ute i sola, og kjøper med oss ost, pølser, saft, egg, krydder og syltetøy. Hit skal vi tilbake!

Vi er Nortrip-medlem, og normalt hadde vi jo sovet over ved ysteriet. Men når man er på reportasjetur må mest mulig testes. Så vi kjører ned til Mjøsa igjen, og sjekker inn på Sveastranda Camping. Der har vi stått før, men digre familievennlige campingplasser er normalt ikke hva vi oppsøker. Heldigvis tar gutta i resepsjonen hintet når vi ber om maksimal avstand til hoppeslott og andre støykilder. Og de lytter også til vårt ønske om en plass der vi lett kan komme ut på tur med bikkja. Så det blir et trivelig opphold på en ren,g pen og veldrevet plass, med fine fasiliteter og svært så flotte fastligger-områder.

Lillehammer

Etter oppholdet i Gjøvik-regionen retter vi panseret nordover, mot Lillehammer. Byen er ikke minst kjent for sine OL-anlegg, og det største og mest imponerende – Lysgårdsbakkene – ser vi lenge før vi ankommer byen, som også er inngangsportal til familievennlige steder som Hunderfossen Eventyrpark og Lilleputthammer, og for den saks skyld til selve Gudbrandsdalen. Hoppbakkene tiltrekker seg bobiler i fleng. De står parkert i etasjer, betaler for seg, og mange står over natta. Vi får kjenne på melkesyra når vi tar trappene opp til toppen, der belønningen er en fantastisk utsikt.

Vi skal ikke begi oss inn på drøftinger om hvem av Mjøs-byene som er mest turistvennlig, men bare fastslå at vi opplever Lillehammers gågate – offisielt kalt Storgata – å være i en egen klasse hva gågater rundt Mjøsa angår. Den er lang så det holder, og preges hele veien av uterestauranter, kafeer, butikker og et myldrende liv. Vi parkerer bybobilen lovlig og enkelt ved Lillehammer kirke (som har egen parkering for den som skal besøke selve kirken), og rusler opp til gågata på en ti minutters tid. Starter i den ene enden, og nyter god service og nydelige burgere i den andre enden, på Heim gastopub.

Er man i Lillehammer er det jo særlig ett sted som må besøkes, og det er Maihaugen. Tidligere kalt De Sandvigske Samlinger, fordi det var Anders Sandvig som startet med å samle sammen remediene til det som i dag er Norges største friluftsmuseum. Som seg hør og bør er det opprettet en egen parkering for bobiler nær inngangen til Maihaugen – betal via en automat eller Easypark-appen.

Vel inne i området er det bare å legge storøyd i vei. Her ruver Garmo stavkirke, her det det kulturhistoriske utstillinger av bygninger og gårdsliv fra 1700- og 1800-tallet, samt det Maihaugen kaller «Bygda», med bygninger fra tidlig 1900-tall. Omvisere er med på å levendegjøre opplevelsen, og vi møter blant annet en «budeie» som forteller om livet i Andersstua bygget i 1777, samt et par «bondekjerringer» som koker såpe på gamlemåten, og forteller oss om hvordan de går frem. Hyggelige spisesteder finnes det flere av inne på dette friluftsmuseumet. Bare en liten bønn til stiftelsen – husk at det er noe som heter matintoleranse og -allergi. For de som lider av dette finnes det knapt noe å spise på Maihaugen, og det var veldig overraskende. I Lillehammers gågate var det bedre stelt.

Vi velger å overnatte på Lillehammer Camping. Sist vi var der, for noen år tilbake, pøsregnet det. Nå skinner sola, og vi vet nøyaktig hvor vi vil stå – helt i enden, nærmest senteret. Der er det relativt fredelig, og vi er kjapt ute på stien som går ved vannkanten langs campingplassen og videre mot Strandtorget kjøpesenter. Denne campingplassen har ikke samme standard som Sveastranda, hverken hva fasiliteter eller bobilplasser angår. Det betyr ikke at plassen er dårlig! Og vi har et like trivelig opphold der, før vi skal kjøre sørover igjen, og starte på østsiden av Mjøsa. Den rette sida? Vi får se…

Helgøya

Etter oppholdet på Lillehammer kjører vi sørover og over den 1420 meter lange kassebroa Mjøsbrua – Norges femte lengste bro, åpnet i november 1985. Før det måtte man velge mellom ferge Mengshol-Gjøvik eller kjøre en svingete strekning mellom Moelv og Lillehammer. En ny bro er forresten under utredning. Neste mål er et sted vi aldri har besøkt før: Helgøya. Norges største innsjø har også Norges største ferskvannsøy, forbundet til Nes på fastlandet via Nessundet bru. Det første vi ser er…folkeliv! For umiddelbart etter brua ligger Sund båthavn, med sommerkroa kalt Øya Maritim. En tilstøtende stor p-plass gjør det enkelt å parkere selv store bobiler. Snart rusler vi ned for å titte på livet og kjøpe en is.

Mange oppsøker Helgøya på grunn av den kjente Helgøya Klatrepark. Andre dukker opp for å beskue en av landets fineste hager. På Nes og Helgøya ligger nemlig storgårdene nærmest på rekke og rad. Her er det faktisk mulig å gjøre en «storgårdssafari». Vi hadde for vår del Helgøya-gården Hovelsrud i siktet. Dessverre var det ikke mer fininnstilt enn at vi bommet på tidspunktet for omvisninger. Så den flotte hagen så vi aldri. Kun ankomstområdet, som også vitner om at det her ikke er et vanlig småbruk.

Trøst og vel så det fant vi på sjarmerende Skafferiet. Dette er en idyllisk beliggende kafé ved prangende og tidligere adelige setegården Hovinsholm. Skafferiet har et idyllisk uteområde, i tillegg til koselige rom under tak. Her kan et kaffebesøk kombineres med rusling rundt på området, inkludert en tur ned til Mjøsa.

For oss er det viktigste å spore opp en potensiell fricamping-plass på øya. På appen park4night har vi funnet en lovende fricamping-plass på øya. Den finner vi snart, i nærheten av Sund båthavn, med utsikt mot brua. Og den er plasseringsmessig langt finere enn vi kunne ha drømt om! En stor grusplass har på den ene siden en flott trebru i retning båthavnen, og rusler man der møter man både geiter og hester, en gapahuk og alskens utskjæringer i tre.

På den andre siden er det ei løkke for den som vil spille fotball, og i den glisne skogen mot Mjøsa er fine turstier og bord og benker, og sågar en dagsturhytte. Langs vannet har flere satt opp telt og hengekøyer. Ikke nok med dette – på grusplassen er det et moderne og rent toalett!

Vi rusler turer i begge retninger, og mot kvelden tar vi med oss mat og drikke ned til et bord med benker ved siden av dagsturhytta. Der nyter vi medbrakt, mens sola langsomt senker seg og dimmer ned. Så forsvinner den bak horisonten, og det er tid for å trekke seg tilbake til en stille natt.

Brumunddal

Den fjerde dagen på vår bobiltur rundt Mjøsa står Brumunddal på agendaen. Brumunddals navn er avledet fra elven Brumunda, og stedet fikk ikke bystatus før i 2010. Populærnavnet er for øvrig «Dala». Vi kommer ikke unna at Brumunddal for mange var byen hvor rasisme og innvandrerfiendtlige holdninger fikk vokse frem i en tid med mye arbeidsledighet blant unge. Rundt 1990 var det nærmest – i verste forstand – «sørstatstilstander» der. Brannbomber ble kastet, kors tent på og innvandrere banket opp. Arne Myrdal holdt appell, og blitzere og antirasister kjeppjaget. En artikkel i Aftenposten – «Brumunddal – stedet Gud glemte» – signert Vetle Lid Larssen, snudde stemningen. Da Myrdal returnerte ble han møtt av 4000 rygger.

Byen ligger bare 15 kilometer fra Hamar, og dens suverent største attraksjon er nok flotte Mjøsparken. Mjøsparken er hva du gjør den til. Her er det utallige muligheter for lek og moro, inkludert skateboard- og minigolfbane. Her er det sandstrand. Og her er det Skibladner-brygge. Her er det også hengekøyer og overdimensjonerte solsenger i tre. Siden vi er godt over alderen for den typen sprell, nøyer vi oss med å rusle rundt og se. Snart kommer vi til Pumpehusplassen og uteserveringen «Bolstad ved Mjøsa». Der benker vi oss ved et bord og spiser is fra Bolstad. Etterpå bare chiller vi, som ungdommen sier. Og for den som bare vil slappe av og la humla suse, finnes det gode muligheter i Mjøsparken.

Bolstad, ja! Hvor har vi nå hørt det navnet før? Magen rumler, og vi må ha noe å spise. Igjen skylder vi Heidi Gran – hun som tipset oss om Snertingdal Ysteri – en takk. For hun har også tipset oss om Bolstad Restaurant, som ligger like ved E6 på Rudshøgda. Og like ved Prøysenhuset, som vi skal besøke etterpå. Den synes godt, restauranten. Men det er litt ukoselig rundt bygningen. Kanskje gjør det at en del bare kjører forbi? Synd, i så fall. For kontrasten til hva som møter oss inne er stor. Der er interiøret imponerende storslått!

Siden vi har hunden vår med, setter vi oss ute. Ikke noe galt med det. Men avskjermingen mot trafikken kunne vært bedre, og det må da være relativt enkelt å få til? Restauranten fortjener i hvert fall masse kunder! Vi er de eneste når vi ankommer, og fordelen med det er at ventetiden er tilnærmet lik null.

Datter Selma bestiller en rett med kjøtt og salat. Selv bestiller jeg tynnbrødpizza med spekeskinke, og den er utrolig god! Oppskriften på tynnbrødet får vi derimot ikke – det er en forretningshemmelighet, forteller den blide servitøren. Restauranten lager også egne småkaker og sjokolader. I et øyeblikks svakhet tar vi også med oss noe av det. Og ja – det er Bolstad Restaurant som har produsert Bolstad-isen vi spiste i Mjøsparken, på «Bolstad ved Mjøsa».

Etter å ha takket for god mat og ditto service kjører vi et par-tre steinkast videre, og parkerer ved Prøysenhuset. Visesangeren, forfatteren og radiomannen Alf Prøysen trenger ingen nærmere introduksjon for oss over femti. Han skrev også romanen «Trost i taklampa». Faktisk hans eneste roman. Og den ble en enorm suksess som også ble teaterstykke, musikal og film. Og beklager svensker – «Teskedsgumman» er ikke svensk, slik dere tror. Prøysen skapte originalen «Teskjekjerringa». Og ikke å forglemme «Snekker Andersen og julenissen». Mange litt oppe i årene husker sikkert også Prøysen som den husløse gatesangeren Romeo Clive, som sammen med Anne-Cath. Vestlys Kanutten bergtok oss unger på sekstitallets barne-TV på NRK.

Hamar

Det siste av fem døgn på reise rundt Mjøsa skal tilbringes i Hamar. Der har vi vært et par ganger før, primært for å besøke glasskatedralen på Domkirkeodden og rusle litt i sentrum. Blant annet huskes et hyggelig og humørfylt måltid på Kai & Mattis Cafe. Der prøvde baristaen å tegne hjerte i melkeskummet i kaffe latten vår, men endte opp med latter og noe som lignet en rumpe.

Men det var med bil. Nå er det med bybobil, og vi skal overnatte på bobilparkeringen til Hamar Båtforening på Tjuvholmen. Som bildet under viser, så er ikke det et dårlig sted å stå! Og hvilken flaks! Bak trærne i bildet ligger det jammen en fin hundepark. Stas når man har med hund.

Ønsker man en enklere og kanskje rimeligere parkering, ligger det en p-plass like ved. Spesielt greit ved dagsbesøk? Mange velger også å kjøre to-tre kilometer ut av sentrum, til en gratis kommunal p-plass ved Furubergstranda og Kiosk Monsen, som tilbyr kinamat. Som alltid er meningene delte blant de lokale om bobiler som tar opp plasser. Men det er nok flere enn innehaveren av kiosken som synes det er ok med bobilturister. Og campingplasser finnes det ikke nær Hamar. PS: I 2026 vil det bli innført nattavgift på 180 kroner på Furubergstranda!

Vi rusler opp til Hamar sentrum og gågata vi var i sist vi besøkte byen. Dessverre har alle butikker stengt 17.00. Så når vi kommer en halvtime senere er gata tom og halvdød. Litt rart når man har hovedstaden som personlig referanse. Kjøpesentrene blir redningen. Og snart skal vi finne ut hvor «alle» er. For på Mjøsfronten – Hamars miniversjon av Aker brygge – er det full rulle. Området helt nede ved Mjøsa er tilrettelagt både for aktiviteter og avslapning. Og selvsagt for den som vil ha mat og drikke, fra enkle men raffinerte spisesteder som tilbyr diverse retter. Mjøsfronten har også egen «sandstrand» med solstoler, parasoller, benker og bord.

Fra Mjøsfronten ser vi like bort på båthavna og bobilparkeringen. Og når vi har kost oss med mat og drikke rusler vi den korte veien tilbake bybobilen og campingstolen, og ser motsatt vei. På en nydelig solnedgang over Hamar og havnen.

Norsk Motorhistorisk Museum

På siste dag under vår reise rundt Mjøsa, er planen å avslutte med en vandring på Ilsengstiene. Som er en av de flotteste turområdene i landet. Men ett sted vil vi besøke på veien, nemlig Norsk Motorhistorisk Museum i Stange, en drøy mil sør for Hamar. Museumet er også vertskap for Nortrip, og er vanligvis åpent mellom 10 og 17. Innholdet: en diger låve full av gamle traktorer og andre maskiner, rundt 200 i tallet.

Vi vippser de 150 kronene det koster å gå inn på låven. Der rusler vi storøyd rundt blant et stykke spennende historie fra landbruks-Norge. Hjelpes så mye rart som har vært konstruert opp gjennom årene før og etter andre verdenskrig! Mot slutten dukker Dag Bækkedal – en av drivkreftene bak museumet – opp. Og det med en bekymringsrynke i panna. Norsk Motorhistorisk Museum sliter nemlig med dårlig økonomi, og trenger både flere besøkende og sponsorer. Vi håper det ordner seg. Historie er viktig, og låven i Stange bidrar til at norsk landbrukshistorie ikke blir glemt.

visitmjøsa.no

visitøstnorge.no