Skogadalsbø

Jeg sverger til bobil/bybobil som base camp! Turisthytter på fjellet hadde jeg aldri overnattet på. Men Ninni har en fortid med mange overnattinger på slike steder, og har ved flere anledninger insistert på at jeg måtte prøve det.

Jeg har vegret meg. Masse fremmede folk, dele rom med andre, kø i matsal, støy – nei, fytterakkern! Vi har jo vårt eget koselige mobile hjem, Ninni!

Sommeren 2018 lot jeg meg overtale. Underveis mot ferie i Lofoten tok vi et par omveier. En av dem gikk forbi Turtagrø og hotellet der. Da hadde Ninni pratet varmt om fantastiske Skogadalsbø, som lå rundt to mil fra parkeringen ved hotellet. Og jeg hadde latt meg overtale.

I fint vær la vi lystig i vei på smale grusveier og fine stier med hardtrampet jord, langs små fossefall og over bekker og elver. En riktig flott tur! Men selvsagt – lang! Mer er det ikke å si om det. Sjekk Relive-kartet nederst!

Sjokkmøte

Da vi endelig fikk øye på turisthytta var den fortsatt langt borte, som et sagnaktig Soria Moria-slott i det fjerne. Men med god mat og drikke i sekken, og et par gode hvilepauser, fortsatte vi lett og ubesværet. Og så var vi der!

Skogadalsbø er virkelig eventyrlig flott, det skal den ha! Sist Ninni overnattet der var de nesten alene, fortalte hun. Kanskje bare en 5-6 stykker var møtt opp. Alle fikk pusterom og eget rom, og forlot området med de beste miner og minner.

Denne gangen ble det annerledes. To ting besørget det. Regionen hadde sin fineste sommer på ti år. Og Lars Monsen hadde nylig vært der med NRKs minutt for minutt fjelltur-serie.

Det formelig vrimlet av folk på Skogadalsbø! Rundt 150 personer, fikk vi høre. Rekord! Det var lang kø på toalettene, og middagen måtte gå over tre bordsettinger.

Tåkelur og tåketur

Og så slaget i solar plexus! Vi som hadde hund måtte selvsagt sove på hunderom. Det var forventet. Forventet var det derimot ikke at vi måtte dele det trange rommet med fem fremmede og to andre bikkjer.

Så kan man jo forestille seg hvordan den natta ble. To hunder blingset og knurret på hverandre fra hver sin seng. En schæfer gjorde hyppige høylytte 360-graders piruetter i et skranglete bur mindre enn den selv. En utslitt apatisk gubbe snorket tungmetall på repeat.

Seks andre fryktet å bli forrykte før daggry.

Etter frokosten dagen derpå var jeg sjeleglad for å kunne sale på og vende knærne mot vår kjære bybobil igjen. Flott på turisthytter, «my ass»!

Været var ikke på langt nær så bra som dagen før. Det småregnet, og tåka lå i høyden.

Likevel ville jeg gjøre en sving opp til toppen av Fanaråken (2068 moh) på veien, siden dette var en 2000-meter bare Ninni hadde gått tidligere. Så vi avtalte at jeg skulle raske på og gå ned igjen på andre siden, slik at vi kunne møtes på sporet lenger fremme, før Turtagrø.

Det er ikke mer å si om det enn at det ble en 22 kilometer lang forglemmelig retur. Jeg fikk i det minste en hyggelig liten prat med noen sherpaer som bygget steintrapper på stien opp til Fanaråken, eller «Fanatåken» som jeg døpte den om til underveis.

På toppen så jeg ikke en dritt. Men skimtet da stien videre, såpass at jeg kom ned igjen uten dramatikk.

Gledelig gjensyn

På Turtagrø ble det hjem kjære hjem! Ninni var oppgitt, for hun hadde i løpet av mange titalls overnattinger på turisthytter aldri vært borti maken til overbefolkning. «Uflaks», sukket hun.

«Mulig det», svarte jeg. Men her ble faktisk alle mine fordommer bekreftet. Og etter den kvelende opplevelsen er jeg enda mer sikker på at egen bobil/bybobil er en uovertruffen base camp for fotturer.

Så travelt hadde jeg det med å dra videre for å leve i egen regi, at nivåklossene sto igjen på parkeringsplassen da vi dro fra Turtagrø.

ParkeringTurtagrø
NivåKrevende
Distanse18,5 km
Tid6 timer
Stigning746 meter
TipsIkke gjør det!
Translate »