Turen fra Harestua opp til det kjente Solobservatoriet er cirka 2,7 km lang, og vi bokstavelig talt rusler opp på en time. Vi tar den enkle «hovedveien» opp til Solobservatoriet, slik bildene under viser. Etter hvert dukker det opp artig informasjon og kunstverk som forteller at vi nærmer oss.

Solobservatoriet på Harestua ble åpnet i 1954, og ble brukt til solforskning frem til 1987. Fra 1987 til 2008 var stedet et kurs- og opplysningssenter for astronomi. I 2008 ble Solobservatoriet overtatt av Tycho Brahe Instituttet AS, og tilbyr i dag kurs og opplevelser for skoleklasser, studentgrupper og andre grupper. Dette og mer til kan vi lese oss til når vi kommer frem. Her ligger ikke bare selve observatoriet, men også Satelittstasjonen og noen andre bygg, antageligvis for innkvartering av besøkende. Og jammen er her bord og benker for en liten rast, og skulle det blåse kan en nærliggende gapahuk være et alternativ.

Panoramastien

Returen har vi bestemt oss for skal gå via Panoramastien. En sti Harestua ILs stilag og Marianne Østbye Jensrud laget og rødmerket i 2021. Gås den direkte fra Harestua stasjon er den 9 km lang. Men vi synes det er fint å kombinere den med vår første tur til Solobservatoriet. Så vi rusler ned grusveien derfra, kobler oss på Panoramastien (skilt og rødmerket sti), og går videre bort til radiomasta på Piperen.

Vi går videre på fin sti og dyretråkk sørover, gjennom frodig barskog, flankert av fargerik (blåbær)lyng. I perioder får vi flott utsikt over Harestua og Harestuvann. Det er et godt stykke å gå, men i lett kupert terreng. Dette er lett match for den som har bra bein og mat i sekken. Her finnes ikke bare blåbær, men multer, kantareller og jordbær. Ikke minst får vi kantareller nok med oss til et festmåltid samme kveld.

En hyggelig omvei

Etter rundt en time og tyve minutter begynner det å gå nedover, samtidig som stien dreier og går nordover. Nedenfor oss har vi hele tiden Harestuvatnet. Noen minutter senere er vi nede på grusveien Midtlivegen, følger den et kort stykke nordover, og går inn på Panoramastien igjen. Følger den forbi Søndre Monsrudtjern (og Kjærlighetsstien) og videre nedover, ut i åpnere terreng, nå mer direkte mot Harestuvatnet.

Og det er nå – etter snaue to timer på Panoramastien – vi klør oss litt i hue. Stien deler seg like før vi dukker inn i skog igjen. I ettertid vet vi at vi burde gått til venstre, nedover. Men det føles riktig å følge den tydeligste stien rett frem, inn i skogen. Men der møter vi et snauhogst-felt. Vi går nedover i hogstfeltet, ned til Søndre Løvli (som er til salgs!). Vi vet nå (etter å ha konsultert sti-legger Jensrud) at vi der kunne gått til venstre, og så ned 3-400 meter til Monserudveien (grusvei som går bort til skistadion og videre til togstasjonen). Og så fulgt nedre del av lysløypa (som ikke lenger har lys) parallellt med jernbane-sporet, tilbake til togstasjonen. Fortsatt med panoramautsyn til vann og bebyggelse. Vi følger derimot en traktorvei nordover, passerer et nydelig landsted (der vi slår av en prat med hyggelige eiere), går litt opp igjen på blåmerket sti etter et nytt stidele, og finner igjen en rødmerket sti i retning Harestua stasjon. Vi tror det er Panoramastien, men dette er én av flere korte rødmerkede stier i dette området. Men retningen er riktig, og skogsstiene er flotte. Etter å ha gått i 2 timer og tre kvarter kommer vi inn på en bred blåmerket sti igjen. Topo-appen vår viser at Harestua stasjon er like nedenfor oss nå. Og er ikke denne stien…? Visst er det stien opp til Paradiskollen! Få minutter senere er vi nede på p-plassen der vi startet.