Aurlandsdalen er en av Norges mest populære turstier. Et 16-17 kilometer langt dalføre gjennom gjel og juv, i frodig erkenorsk natur. Noen går den som en del av en lengre hytte til hytte-tur. Men de fleste går den nok som en enkeltstående opplevelse. Aurlandsdalen kan man (som de fleste) gå nedover, fra Østerbø Fjellstove på drøye 800 meters høyde til Vassbygdi på 70-80 meters høyde. Eller oppover, motsatt vei. Vi velger den vanligste varianten, og tar inn for to netter på Østerbø Fjellstoves campingplass. Fjellstova er gjerdenabo til DNTs Aurlandsdalen Turisthytte. Og det er verdt å merke seg at DNT-medlemmer kan parkere bobilen der for 160 kroner døgnet. Betydelig billigere enn campingplassen (370 pr. døgn), men man står ikke like fint da. Det er også verdt å merke seg at også Østerbø Fjellstove gir rabatter til medlemmer av DNT og NAF.

Bjønnstigen – eller ikke?

Turen nedover Aurlandsdalen starter mellom de to turiststedene. «19 km», står det ved start. Vi vet ikke helt hva den distansen gjelder, for til mål – Vassbygdi – teller vår klokke inn snaue 17 km. Pent og pyntelig går stien innom Aurdalsvatnet, før det blir litt mer spektakulært. Etter en drøy halvtime når vi Nesbøvatnet, der vi tar oss tid til å lese informasjonen på tavlen. Så går vi videre, langt fra alene, og står snart overfor et litt kinkig valg.

Saken er nemlig den at stien etter en snau time deler seg i to. Enten kan man fortsette på den ordinære stien langs Aurlandselvi og forbi Vetlavatnet, eller man kan velge Bjønnstigen. Denne går opp mot tusen meter over havet, og egner seg i følge informasjonen ikke i vått vær, og heller ikke for de som har høydeskrekk. Etter litt nøling velger jeg meg Bjønnstigen, mens turfølget mitt (min bror) tar den nedre stien. Så skal vi møtes igjen ved Vetlahelvete. Lenge angrer jeg på valget. Bjønnstigen går for en stor del på smal sti i fjellbjørk-skog, flankert av høyt ugress. Svært lite spennende! Belønningen kommer heldigvis før nedstigningen. Da blir det luftig, med fantastisk utsikt! Langt der nede skimter jeg et langt turfølge som toger av sted på hovedstien mot Vetlahelvete. Guidet tur?

Jeg bruker rundt halvannen time på Bjønnstigen, før jeg igjen er nede på hovedstien. Nedstigningen er tidvis krevende nok, med enkelte steinsatte partier. En og annen turgåer angrer nok på at ikke stavene er med. Etter at stiene gjenforenes, tar det cirka ett kvarter å gå til neste «severdighet»: Vetlahelvete.

Vetlahelvete og videre

Der sitter broderen og venter på kaffetermosen – som jeg har! Det passer med en rast nå som vi har gått drøye 7 kilometer på 2,5 timer. Vi rusler selvsagt bort og ser på jettegryten Vetlahelvete. Og kan opplyse om at en utedass er satt opp like i nærheten. Ikke vanlig kost på rødmerka stier, men Aurlandsdalen er som kjent en turistmagnet.

Så er det på med ryggsekken igjen. Et skilt forteller oss at det er 10 kilometer igjen. Vi følger, slik vi ofte gjør, Aurdalselvi bortover og nedover. Stien er hard og lettgått, med ett og annet steinsatt parti. Etter hvert kommer vi til et spektakulært område der flere turgåere velger å ta et bad. Det dropper vi, og fortsetter i det grønne og frodige terrenget. Og til slutt skimter vi det neste stedet vi har tenkt å raste: Sinjarheim.

Sinjarheim

Sinjarheim har mye å by på, sågar av og til servering. Men drikkevann er ikke å oppdrive der. Derfor blir folk minnet på å fylle flaskene med friskt fjellvann fra en foss vi antar er tilknyttet Veiverdalselvi. Vi er ikke vanskelige å be! Det er minst 25 grader denne dagen, og kroppen trenger væske. Så fortsetter vi ikke alt for langt, passerer en nye utedass, og er fremme ved Sinjarheim.

Sinjarheim er gården i Aurland med lengst fartstid. Her har det vært aktivitet siden før svartedauden på 1300-tallet, og helt opp til nyere tid. Dette, og mer til, kan du lese om på en tavle på selve plassen. Som består av en husklynge som i dag delvis restaureres. Noen har også satt opp en hesje, så her er det god gammel gårdsstemning så det holder. Et opplagt sted for en rast!

Til Vassbygdi

«To timer til Vassbygdi», står det på et skilt på Sinjarheim, som lugger på 590 meters høyde. Turen ned, sies det gjerne. Siste etappe. Aurlandsdalen fortsetter å være en flott tur i Insta-vennlig natur. Også med nye «severdigheter» på lur. Og en ny foss der vi igjen fyller flasker med det beste vannet som finnes – iskaldt fosstappet fjellvann.

Aurlandselvi er store deler av tiden en trivelig følgesvenn. Stien går på hardtrampet jord, med innslag av steinpartier der stavene er ekstra kjekke å ha. Det samme kan sies om fjellstøvlene, men gode og kanskje helst litt høye fjellsko duger også på denne turen.

Med en snau time igjen til p-plassen der vi har satt igjen broderens bil, flater det ut. Vi går «inn i sivilisasjonen», og passerer blant annet en privat parkeringsplass der vi kunne ha satt bilen for 200 kroner døgnet (300 for bobil). Da hadde turen blitt halvannen kilometer kortere. Vi fortsetter på asfaltvei bort til Vassbygdi Servicebygg. Bussen plukker opp turfolk der, som skal tilbake til Østerbø Fjellstove/Aurlandsdalen Turisthytte. Der kunne vi også ha parkert bilen, og spart oss for de siste 800-900 meterne på asfalt bort til Vassbygdis andre offentlige parkeringsplass. Trøsten er at vi kjøper oss is og iskalde brus til å kose oss med på oppløpssiden. Bena er stive og selvsagt er vi slitne, men etter en halvtime i bil opp til Østerbø Fjellstoves campingplass venter en kald øl i campervanen. Livet er herlig!